Monday, December 23, 2013

It's beginning to look a lot like christmas!

Hei, det ble jul i år også! Jeg har allerede feiret julaften én gang og skal feire igjen i morgen. Familien har flydd avgårde til syden og nå sitter jeg alene i et stort hus med to hunder, to undulater og blinkende juletre. Kan ikke si at jeg har kommet så veldig i julestemning enda i år, men det gjør ingenting, juletiden er koselig uansett. Det er i hvert fall deilig å bare kunne slappe helt av uten å ha noen form for stresstanker i bakhodet. Håper alle får en super juletid!

 

Thursday, December 19, 2013

Desember bare flyr avgårde og jeg har ingenting å si

Saturday, December 14, 2013

don't think twice it's alright

Jeg har hatt ferie siden 5. desember, men jeg har ikke hatt tid til å skrive noe her for jeg har vært opptatt med å være med familien og lese ikke-pensum. Det er rart hvordan dagene bare forsvinner, så fort, plutselig, rart at det skal gå så fort nå mot slutten av året. 2013 har føltes evig. Det har ikke vært et spesielt bra år, men man lærer jo av det også. Jeg har tenkt mye, så uendelig mye, mer enn noen gang kanskje, men tankene har vært så kaotiske at jeg ikke har kunnet fortelle om dem, de har bare samlet seg i meg, gjentatt seg selv igjen og igjen, invitert til nye, tenke, tenke, tenke, hele dagen, hele året, det tar aldri slutt, men sånn er det vel for oss alle. Det er så mye jeg vil skrive om, men jeg kan ikke, jeg kan ikke, det ligger en grense der, jeg kan ikke krysse den, jeg begynner å skrive en setning, skriver kanskje fem ord og så holder jeg inne backspace, ordene forsvinner, blir borte og det er som om de aldri har vært der. Jeg vet ikke om dette gir noe mening. Jeg legger meg om kvelden og blir liggende i flere timer med dette surret i hodet. Av og til tenker jeg at alt hadde vært enklere hvis alle tanker ble lagret et sted, skrevet ned, sånn at man kunne gå tilbake og se på dem, huske ordentlig, men det er kanskje like greit at det ikke er sånn, at det meste forsvinner, at vi bare sitter igjen med det aller viktigste, det vi trenger for å komme oss gjennom alt. Jeg vet ikke, jeg bare tenker.



Wednesday, December 4, 2013

The fall in love

Du hadde akkurat lært meg å flette fransk flette og vi satt i vinduskarmen og lo av alle de rare menneskene som gikk inn i butikken på den andre siden av gata. Du satt i bh og skjørt og vinket til mennene som kikket i vår retning. Jeg satt i svart strikkegenser og håret i ansiktet og tenkte på alt jeg egentlig ville si. For jeg kunne sagt det da. Jeg kunne satt ord på det. Fått deg til å se meg inn i øynene, og så kunne jeg uttrykt alle de følelsene jeg hadde kjempet så hardt og så lenge for å undertrykke. Jeg kunne ha kysset deg, dratt en hånd gjennom håret ditt og sagt at jeg var forbanna, at jeg var så forbanna lei og at hvis det ikke ble annerledes snart så kommer jeg ikke til å åpne døra neste gang du ringer på, jeg kommer til å late som om jeg ikke er hjemme. Jeg både kunne og burde ha sagt det. Men du snudde deg bare mot meg og med latter i stemmen sa du, se på han der, han har sikkert aldri sett en jente i bh før, og i hvert fall ikke en uten, det ser ut som øynene hans skal sprette ut av hodet. Jeg lo jeg også, selvfølgelig lo jeg, stirret ned på den ensomme, litt tjukke mannen tre etasjer under oss, han vinket og du vinket tilbake. Du, sier du, vi skulle ikke noe mer vi nå, sant? Jeg vet at vi skulle være sammen i hele dag, men. Men. Du vinker til mannen som fortsatt står der nede med blikket festet på brystpartiet ditt. Gjør det noe om jeg-? Og så gir jeg etter som så mange ganger før. Sier ja og ha og selvfølgelig er det greit og sitter igjen med hele kroppen full av anger og innestengt aggresjon. Sitter igjen alene, ser ryggene deres, du som fører hånden hans inn under jakka di idet dere forsvinner rundt et hjørne. Jeg tenker faen i helvete og trekker for gardinene.

♡♡♡

Han sa, det kommer aldri til å fungere, vi kommer bare til å ødelegge hverandre, og jeg kjente denne voldsomme trangen til å skrike. At han kunne si det før vi i det hele tatt hadde gjort et forsøk. Det var over før det hadde begynt, men likevel var det noe som hadde begynt, selvmotsigelsen i det hele, hele den, det fungerer ikke, men det fungerer, jeg vil ikke, men jeg vil, det var til å le og gråte av, jeg ville knuse noe og jeg ville holde rundt han og jeg ville løpe, løpe, løpe og aldri komme tilbake.

♡♡♡

Unnskyld, sa han, men jeg tenkte, ikke si unnskyld, det er jo dette jeg vil ha, det er dette jeg har ønsket meg, dette jeg har drømt om, dette jeg har håpet på. Ikke si unnskyld. Unnskyld løser ingenting. Det skaper bare mer drama, mer problemer, mer bekymring. Kan det ikke bare være enkelt? Som på film. Kan vi ikke bare løpe mot hverandre i regnet, kan du ikke bare løfte meg opp og kysse meg, kan vi ikke bare si at vi elsker hverandre før rulleteksten kommer, den lykkelige latteren og så rulleteksten, så tar vi på oss skoene igjen, plukker opp søpla, går ut i mørket, hånd i hånd, hjem, the end.

♡♡♡

Egentlig burde jeg sikkert ha grått, men alt jeg klarte å tenke på var Timian som satt hjemme alene og ventet på meg. Du ble lagt i jorda og alt jeg kunne tenke på var den feite katten som satt hjemme og ventet på mat. Det var som om jeg ble trukket i to retninger samtidig; sorgen og omsorgen. Du som var borte, som ikke trengte meg lenger, og Timian som var avhengig av at jeg kom hjem, avhengig av maten og varmen jeg ga ham. Jeg vet ikke hva det betyr, at jeg ikke gråt, at jeg tenkte på katten og ikke på deg, gjør det meg til et dårlig menneske, kanskje, kanskje ikke, det eneste jeg vet helt sikkert er at du er borte og du blir ikke noe mindre borte av at jeg mater katten.

♡♡♡

THINGS I WILL NEVER TELL YOU: [This file is corrupt and cannot be opened]

♡♡♡

De varme hendene hans var forsiktig plassert på hoftene hennes. Han kjente hvordan hun pustet, ut og inn, litt urolig, det gikk spenninger gjennom kroppen hennes, små, nesten umerkelige, rykk, hun pustet gjennom nesa. Det var like før midnatt og han visste at hun når som helst kom til å si at hun skulle hjem, ville hjem. Blikket hennes var festet bak ham, men det virket ikke som om øynene fokuserte på noe, hun bare stirret ut i lufta slik hun pleide. Han flyttet den ene hånda fra hofta og over på kinnet hennes, strøk, hun smilte litt, men så fortsatt ikke egentlig på ham, pustet fortsatt urolig, leppene hennes vibrerte svakt. Han ville spørre henne om det gikk bra, ville høre stemmen hennes stamme frem et ja og vite at hun løy, men han turte ikke, var redd for at hun skulle vri seg bort, gå. Det var bare tre timer siden han hadde fortalt henne det, fortalt om hun andre, og han visste at han måtte være tålmodig, at hun måtte få tid til å fordøye det, at det eneste han kunne gjøre nå var å vente på at hun skulle bestemme seg. Han flyttet hånda tilbake på hofta hennes, strøk forsiktig langs hoftebeinet, tenkte at det kanskje ville roe ned den anspente kroppen hennes, eller kanskje han bare forsøkte å få en slags reaksjon, et tegn på at hun visste at han ventet, at han var der. Hun sukket svakt og han kjente blikket hennes på seg før han så det, blikkene deres møttes, noe manglet, noe hadde forandret seg, han så det nå, hun var tyngre, tom, det lå noe sårt i øynene hennes, noe han aldri hadde sett der før. Unnskyld, sa han endelig, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Hun slapp blikket hans og rygget bakover, hendene hans mistet taket på hoftene, hun forsvant baklengs bort fra han med blikket festet på bakken. Idet hun snudde ryggen til han, hvisket hun noe, men han hørte ikke og han visste at han ikke kunne følge etter henne, han visste at nå var det var over og det var ingenting han kunne gjøre med det.

♡♡♡

Jeg har så vondt i magen, jeg vet at jeg er fortapt. Jeg ligger bare her og stirrer på skyene og vet at det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til. Det ble annonsert for bare noen timer siden, på facebook, svart på hvitt på en skjerm. Du skal gifte deg, du skal tilhøre en annen, det er deg og hun for alltid. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, en forvarsel kanskje, en rød varsel, pass på, nå kommer det snart en forlovelse du ikke kommer til å like, straks vil det være offisielt at du aldri får den du vil ha. Jeg ligger her på ryggen midt på en gressplen som skulle vært klipt for lenge siden og det eneste jeg klarer å tenke på er om du tenkte på meg da du gikk ned på et kne eller om du har glemt meg for lenge siden.

♡♡♡

Du kysset meg og blikket ditt var fylt av skyldfølelse. Som om det å kysse meg var en forbrytelse. Som om du hadde gjort noe forbudt, noe du aldri skulle ha gjort, noe du kommer til å angre på resten av livet.

Sunday, December 1, 2013

Lest og sett i november:

Lest:

Liknelseboken er den nyeste boken til Per Olov Enquist, en av Sveriges mest kjente forfattere. Hovedpersonen tenker på minnestalen han holdt i morens begravelse og han tenker at den kanskje bør revideres. Dette fører til at han tenker tilbake på kvinnen på Larssonsgården og på farens notatbok. Skal han endelig skrive sannheten? Skal han endelig skrive den kjærlighetsromanen han aldri klarte å skrive? For meg var denne romanen veldig vanskelig å sette seg inn i og det har nok mye med at jeg ikke har lest noe særlig av Enquist før og denne romanen inneholder utallige referanser til tidligere romaner. Enquist har en helt unik måte å skrive på og han fanger små hendelser og tanker på en utrolig bra måte. For meg trekker det litt ned at den var såpass vanskelig å forstå, jeg tror nok jeg ville likt den bedre hvis jeg hadde lest den et par ganger til, så det kommer jeg nok kanskje til å gjøre en dag. 3/5

Karl Ove Knausgård skriver like ærlig og utleverende i roman nummer to i serien Min Kamp. Min Kamp 2 er en roman om familieliv og vennskap, om hvordan det var å flytte til Stockholm etter at han hadde forlatt sin første kone, om hvordan han ble sammen med Linda og hvordan de ble en familie på fem, om livet som forfatter og far. I romanen blir man kjent med mange av Knausgårds venner, bekjente og hans nye svigerfamilien. For meg er denne romanen like god som den første på mange måter. Jeg elsker måten den er skrevet på, hvordan den skifter fra en hendelse til et minne til en tankerekke og tilbake til hendelsen, hvordan man hele tiden er på vandring sammen med Knausgård, at man får se alle nyanser, alle små tanker, små detaljer, ingenting blir oversett, alt er viktig og alt er uviktig, man ler og man gråter sammen med Karl Ove, eller i hvert fall gjør jeg det. Jeg tror kanskje disse bøkene treffer meg så mye fordi jeg kjenner meg så godt igjen i tankene til hovedpersonen/forfatteren. Denne romanen får en stjerne mindre enn den første fordi jeg følte at noen deler var litt for mye dratt ut, men den er absolutt ikke langt fra å få full pott! 4/5



1984 er en av de mange klassikerne jeg aldri har funnet tid til å lese, men denne måneden plukket jeg den endelig opp, heldigvis! Handlingen foregår i det som i 1949 var fremtiden, året 1984, og romanen beskriver en totalitær stat praktisk talt uten noen individuelle rettigheter. Winston Smith er hovedpersonen og vi følger hans daglige liv og gryende opprørstanker. Alt han gjør, sier og til og med tenker blir holdt øye med av partiet og "Storebror" og når han forelsker seg i Julia og oppsøker motstandskampen forandrer alt seg. 1984 er en utrolig velskrevet og skremmende dystopisk roman. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne romanen har blitt så stor og kjent som den er i dag. Bildet Orwell skaper av fremtiden fremstår skremmende virkelig og jeg satt igjen med en litt ekkel følelse i magen. Det at (spoiler!) slutten ikke er lykkelig på noen som helst måte, er for meg noe av det beste med hele romanen. 5/5



Sett:
  • Masterchef Junior
  • Bachelorette
  • A Doll's House
  • Submarine
  • Fresh Meat, sesong 3
  • Sleepy Hollow, sesong 1
  • Ginger & Rosa
  • Misfits, sesong 5
  • World Without End
  • Lille Frøken Norge
  • Call the Midwife, sesong 1 og 2
På grunn av eksamen har jeg ikke hatt like mye lese- og tv-tid som jeg pleier, men likevel har jeg både fått lest og sett en hel del. Fresh Meat er kanskje den morsomste serien jeg vet om, og World Without End og Call the Midwife er utrolig koselige, akkurat den type serier jeg kan se uendelig lenge på uten å bli lei. De beste filmene denne måneden var Submarine (som jeg har sett uendelig mange ganger) og Ginger & Rosa!

Hva leste og så dere på i november?

Thursday, November 28, 2013

Jeg er midt i hjemmeeksamen 1 av 2 og er over middels stressa, men samtidig rolig fordi jeg nærmer meg slutten. Om en uke har jeg juleferie og da kommer jeg sterkt tilbake med skriverier, tanker og bokomtaler. Snakkes!

Monday, November 4, 2013

Akkurat nå:

  • Skal levere semesteroppgave om Constance Ring om 25 dager. Har ikke begynt, vil ikke begynne, stirrer på boka og tenker at, dette går ikke. Men det går jo, jeg begynner snart, skal gjøre det ok, vil gjøre det ok. Jeg vet at jeg kan, må bare tvinge meg selv til å gjøre det, har fått tilbake to kvalifiseringsoppgaver og fått beskjed om at jeg skriver bra, må bare jobbe litt med å gå mer i dybden og bruke referanser, skrive mer utfyllende, forklare litt mer, det klarer jeg, det går.

  • Har eksamen om under en måned, hjemmeeksamen i to fag, kjenner uroen i hele kroppen, vet at jeg sliter litt, at jeg henger etter, at jeg har enormt mye å lese før oppgavene deles ut, men klarer ikke å konsentrere meg, konstant redd for å kaste bort tid på ting jeg ikke vil få bruk for, klarer ikke å prioritere, vil lese alt, ender opp med å lese ingenting, men det ordner seg, det går bra, det handler ikke om liv og død, det handler om eksamen, det går bra. Jeg jobber uansett best under press, så kan like gjerne vente til siste innspurt. 

  • Puster. Workshopen om ensomhet er ferdig og jeg har lært teknikker for stressmestring og om hvordan man skal komme seg litt ut, hvordan man kan ta initiativ, at mennesker ikke biter, at det som regel aldri er så ille som man tror, at den som intet våger intet vinner osv. Er ikke noe mindre ensom, egentlig, men det kommer vel, det ordner seg det også. Jeg kjenner at motet har vokst litt i brystet, at jeg føler at jeg snart kommer til å tørre, snart tar jeg det vanskelige skrittet forover, og da blir det bedre, det må jo det. 

  • Jeg skriver ikke, har ikke tid, og det sitter som en vond klump i magen, jeg vil jo skrive, skrive skrive skrive, men det går ikke, jeg har ikke nok overskudd, er ikke inspirert, skriver bare om de samme tingene som jeg ikke tør å publisere, som blir liggende i mapper og støver bort, det blir liksom for personlig, for privat, og når jeg bare skriver ting jeg ikke kan dele, ender jeg ofte med å ikke skrive i det hele tatt, det er lettere, å la være, la det sitte i hodet, en dag kan jeg kanskje skrive alt sammen.

  • Jeg leser Knausgård selv om jeg egentlig ikke har tid til det og det er så fint, det er så bra, det er alt jeg trenger for at dagene skal bli bedre, jeg kjenner meg sånn igjen i måten han skriver på, følelsene han skriver om, tankene, jeg vet ikke, det er noe med Knausgård som fanger meg så veldig, jeg vet ikke engang helt hva det er, bare at jeg elsker det, at jeg trenger det, rart og bra og fint. 


Saturday, November 2, 2013

Lest og sett i oktober:

Lest:


Æsel av Kristina Stoltz er historien om tenåringsbrødrene Nadeem og Farid som må flykte fra Afghanistan til Sverige. Reisen deres er langtfra enkel og utfordringene de møter underveis tvinger dem til å brått bli voksne. Det som imponerte meg mest med denne boka er hvor godt Stoltz skildrer følelsen av å være på flukt, av å ikke vite hvor man er eller om man kommer seg videre, om man noensinne vil komme frem. Hun skriver om frykt, om forelskelse, om pubertet og om hvor vond og vanskelig verden kan være. Jeg anbefaler virkelig denne boka på det sterkeste, det er en historie som sitter igjen lenge etter at du har lest den, og som virkelig får deg til å tenke. Det er ikke ofte forfattere klarer å skildre godt det vanskelige stadiet mellom barn og voksen, men Stoltz får det virkelig til samtidig som hun forteller historien om hvordan det er å være på flukt. 4/5





A Feast for Crows er den fjerde boka i serien A Song of Ice and Fire og det er helt ærlig en av de tyngste bøkene jeg har lest. Ikke bare er den uendelig lang, men historiene som fortelles blir dratt såpass ut at man føler at ingenting går fremover. For meg var denne boka en skuffelse fordi jeg likte de tre første bøkene så utrolig godt. Det var kjipt å bruke tre måneder på å lese en bok i en serie som jeg egentlig elsker. Det eneste som trekker denne boka opp for meg er hvor godt karakterene skildres. Selv om jeg ikke liker alle karakterene i denne boka så godt, så er de så hele og spennende å lese om. Jeg kunne ønske at A Feast for Crows var halvparten så lang og at den kom raskere til poenget. 2/5






Familien på Gilje er en norsk klassiker og Jonas Lies forsøk på å gi et portrett av en familie som lever i 1840-årene i Norge. Romanen skildrer kvinners liv og ufrie stilling i hjem og samfunn i embedsmanns- og borgerskapsmiljøene i 1830-40-årenes Norge. Det er en veldig god skildring av familieforhold, klasse- og kjønnskiller, ekteskapsdilemmaer og tidens økonomiske utfordringer. Jeg leste denne romanen som en del av faget mitt om det moderne gjennombrudds romaner og hadde nok ikke lest den hvis jeg ikke tok det faget, men jeg er veldig glad for at jeg nå har lest den. Ikke bare er det interessant å lese om hvordan livet var for over 150 år siden i Norge, men det er også spennende å se at det er mye man faktisk i dag kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Den når ikke helt inn til meg, men det er likevel en roman det er verdt å lese. 3/5







Constance Ring er historien om Constance og hennes mange problemer med menn og ekteskapet. Constance ble som 19-åring giftet bort til den 16 år eldre mannen Edvard Ring og oppdaget raskt at kjærligheten ikke kommer av seg selv etter at man har giftet seg. Hun fremstår som naiv og uvitende og er avvisende ovenfor sin mann, dette fører til frustrasjon på begge sider og mannen er etter hvert utro og gjør tjenestepiken gravid. Når Constance ønsker skilsmisse får hun ikke støtte noe hold, men får vite at dette er noe hun må tåle, at det er helt vanlig at menn "har noe på si". Romanen tar opp dobbeltmoralen i samfunnet og kvinnens svake stilling i forhold til mannen. Personlig er jeg veldig glad i bøker som tar opp temaer som kjønnsforskjeller og likestilling, så denne falt veldig i smak hos meg. Det er interessant å lese om hvordan karakterene av forskjellige kjønn og klasser ser på seksualmoral og kjærlighet og hva slags normer det var i samfunnet på slutten av 1800-tallet. Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne romanen! 5/5



Sett:
  • Someday this pain will be useful to you
  • Mannen som elsket Yngve
  • What Maisie Knew
  • Side Effects
  • Somewhere
  • Would I Lie To You? sesong 5 og 6
  • Låt Den Rätte Komma In
  • Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
  • The Jane Austen Book Club
  • Jeg Reiser Alene
  • Cherrybomb
  • Croods
  • Ikke Naken
  • Den 25. Timen

Jeg fikk sett en del filmer denne måneden blant annet fordi jeg fikk streptokokker og ikke klarte å gjøre stort annet enn å se på film. Jeg vil spesielt trekke frem What Maisie Knew som gir et veldig godt innblikk i hvordan et barn kan oppleve en skilsmisse og hvor mye et barn faktisk får med seg. Ellers har jeg for det meste sett filmer som jeg har sett flere ganger før og som er store favoritter hos meg, for eksempel Mannen som elsket Yngve, Buzz Aldrin og Jeg Reiser alene!

Hva leste og så dere på i oktober?

Wednesday, October 30, 2013

Hugs and kisses

Heisen stanset mellom femte og sjette etasje og hun kjente med en gang panikken som fór gjennom kroppen. Det begynte å pipe i panelet på veggen og en statisk stemme sa, teknisk feil, vennligst vent. Karsten fra syvende sto ved siden av henne, de kikket usikkert på hverandre, han humret nervøst, så sto vi her da, sa han. Hun forsøkte å smile tilbake, men fikk det ikke til. Har du det travelt? spurte han, fortsatt med den påtatte humoren i stemmen. Hun trakk på skuldrene, klarte ikke å si noe. Stemmen gjentok seg selv, teknisk feil, vennligst vent. Er vel ikke noe å gjøre med, sa Karsten og vendte blikket mot panelet, skal jeg trykke på noe, eller? Hun trakk på skuldrene igjen, visste at hvis hun sa noe nå så ville den lettere paniske følelsen i kroppen flytte inn i stemmen. Karsten hadde blikket festet på panelet, han pustet tungt før han trykket på alle knappene etter tur, noe som bare resulterte i at stemmen gjentok, teknisk feil, vennligst vent. Han sukket og snudde seg mot henne igjen. Ansiktsuttrykket hans forandret seg idet han så på henne, går det bra eller? Det var som om han snakket til henne fra den andre enden av en mørk tunell, hun blunket og da hun åpnet øynene igjen lå hun på gulvet og hørte en stemme som sa, teknisk feil, vennligst vent.

xoxo

Det er et vakuum der, mellom det vi var før og det vi er nå, en grense det føles umulig å krysse, som om vi står på hver vår side av et sett togskinner og roper til hverandre, å løpe over skinnene, over til deg, kan være livsfarlig.
xoxo

Jeg satt med øynene lukket og lot som om jeg sov, med kinnet mot ruta og hendene i fanget. Toget rullet i raskt tempo over skinnene og kjæresteparet i setet foran meg snakket om døden. Jeg tenkte at det var en rar ting å sitte og snakke om sånn, på toget, sent en søndagskveld. De snakket med lave stemmer, hvisket nesten, satt helt inntil hverandre, med hendene lenket sammen, og hun sa at hun var redd, så veldig redd, for at det ikke skulle være noe mer, og han sa at det ikke er noe rart å være redd, alle er redde for døden, sa han, jeg også. Jeg smilte litt. Men hvis det ikke er noe mer, fortsatt han, så vil du ikke kjenne det, ikke sant, du kommer ikke til å vite at det ikke er noe mer. Jeg fryser, sa hun. Jeg åpnet øynene og så ut på det mørke landskapet som forsvant forbi meg og jeg tenkte at det er så altfor mye å være redd for.

xoxo

Det var noe med måten hun sa det på, stemmen hennes forandret seg til det ugjenkjennelige og det gikk kaldt gjennom meg, jeg kjente at huden nuppet seg og jeg så på henne, ventet på at hun skulle si noe mer, at stemmen skulle gå tilbake til det normale, at hun skulle smile og trekke tilbake det hun hadde sagt, men det skjedde ikke, hun så bare tomt fremfor seg, enset ikke at jeg var der. Jeg ville si noe, noe som ville hjelpe henne, men jeg visste at jeg ikke kunne, at alt jeg kunne si ikke kunne forandre noe.

xoxo

Lengselen etter noe, jeg vet ikke hva, bare en lengsel som aldri forsvinner, den sitter i halsen som en klump og det eneste jeg vil gjøre er å sove for å slippe å kjenne at den er der.

xoxo

Jeg kunne ha sagt akkurat det jeg tenkte, kunne ha gitt deg hånden min og be deg om å ta den eller skyve meg unna. Det hadde vært så enkelt. Det hadde tatt et øyeblikk å få svar, et sekund og så hadde jeg visst. Det kunne vært så enkelt og det er så enkelt. Det er enten eller. Ja eller nei. Så hvorfor tok jeg ikke den sjansen? Kanskje fordi det ofte er bedre å håpe enn å vite, eller kanskje fordi jeg allerede vet svaret.

xoxo

Den siste dagen kom ikke som noen overraskelse, hun hadde ventet på den lenge, og det var heller ingenting som overrasket henne i de siste ordene han sa, hun hadde allerede sett for seg hva han kom til å si og hun hadde fått rett, han sa nesten helt ordrett det hun hadde tenkt seg. Det var hennes egen reaksjon hun ikke hadde klart å se på forhånd, hun hadde ikke klart å se for seg hvordan hun selv kom til å reagere, som om hun kjente han bedre enn seg selv, og da hun brøt fullstendig sammen var det en like stor overraskelse for henne som det var for han.

xoxo

Stillheten i rommet etter at han hadde gått, den var så trykkende at hun måtte sette høytalerne på full styrke med musikk hun egentlig ikke likte, men som bråkte, som hindret henne i å tenke. Hun lå på ryggen i senga og lyttet til bråket, kjente lukten av ham som fortsatt satt i rommet, hvis hun lukket øynene var det nesten som om han var der sammen med henne.

xoxo

Hvor lenge måtte hun vente, hvor lenge skulle hun vente, dagene forsvant uten at hun lot merke til det, hun tenkte tilbake på tiden som hadde gått og alt hun klarte å gjøre var å sukke. Hvordan hadde hun havnet her? Det var som om hun hadde gitt opp, satt seg ned i veikanten, nektet å fortsette videre nedover veien, som om hun bare hadde sittet der og sittet der. Hvorfor reiste hun seg ikke? Det var så enkelt, stå på to bein, gå fremover, skritt for skritt, en fot foran den andre, mot målet. Hvorfor satt hun bare der? Det var umulig å svare på det, hun visste ikke, kjente bare det umulige i kroppen, følelsen av at selv det enkleste var det vanskeligste i verden.

xoxo

Friday, October 18, 2013

So turn it up, turn it up 
As loud as you can make it go 
Play it 'til your speakers blow, 
Listen 'til your ears explode, 
'Cause love is on the radio!

Tuesday, October 15, 2013

Jeg ligger våken halve natta og tenker på alle de tingene jeg ikke fikk gjort på dagen og hele dagen tenker jeg på hvor trøtt jeg er og at jeg helst vil sove. Og sånn går dagene. Jeg har levert kvalifiseringsoppgave 2 av 2 og skal bruke den neste uka på å grue meg på svar på om jeg får lov til å ta eksamen. Ellers gjør jeg ikke så mye. Jeg leser. Mye. Passer på å puste. Stirrer ut i lufta. Tenker som alltid for mye på alt, legger for mye i alt. Prøver å jobbe like mye med meg selv som med studier. Jeg har begynt på en workshop med Røde Kors der jeg skal lære meg å mestre ensomheten og lære mer om hvordan jeg kan få det bedre sosialt. Hittil har det vært spennende, men også så skummelt at jeg helst bare vil feige ut og aldri dra tilbake. Men jeg vet at det er viktig at jeg utfordrer meg selv, at jeg prøver, for jeg kan ikke fortsette på den måten jeg gjør nå. Jeg må skjerpe meg, jeg vet jo det, jeg har visst det lenge. Det er bare jeg som kan gjøre livet mitt bedre, meg meg meg, det er alltid meg det kommer tilbake til selv om jeg ofte kunne ønske jeg kunne skylde på noen andre.

Jeg skriver ikke lenger. Eller, jeg skriver nesten ikke lenger. Jeg tenker i tekst, jeg tenker på skriving, men jeg kommer sjelden så langt som å skrive det ned. Ordene sitter i fingertuppene, men lenger vil de ikke. Historiene mine mangler sammenhenger og blir ikke lenger enn et par linjer. Jeg vet ikke hva det kommer av, men av og til (altfor ofte de siste årene) har jeg disse tørkeperiodene og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, bortsett fra å presse meg selv litt, tvinge meg selv til å skrive i stede for å for eksempel se en episode av en serie jeg egentlig ikke liker. Det er jo det å skrive jeg vil gjøre, så hvorfor kaster jeg bort så mye tid på andre ting? Jeg vet ikke, men når jeg legger meg under dyna på kvelden er jeg alltid like irritert over at jeg ikke fikk mer ut av dagen.

Dette er et skjerp-deg-Julie-innlegg, jeg trenger de av og til. Et slags spark bak til meg selv. SKJERP DEG, du kan bedre.

Friday, October 4, 2013

Jag vill ha dig nu som jag hade dig förut

Jeg lå i gresset og ventet på at du skulle komme. Jeg hadde ligget der i kanskje en time og bare stirret opp i skyene. Det var kaldt, jeg hadde nupper i huden og begynt å miste følelsen i tærne. Folk stirret på meg når de gikk forbi, og en gammel dame, med en hund som var nesten like stor som henne selv, spurte om det gikk bra med meg. Jeg bare smilte til henne og sa at, ja, det går bra, jeg bare tenker. Hunden luktet på meg før den trakk den gamle damen videre. Jeg bare lå der, jeg tenkte ikke, ikke egentlig, jeg stirret på skyene, de hvite formene på himmelen, det hvite mot det blå, sola som av og til tittet frem og varmet meg svakt i ansiktet.

Ikke vent på meg,
hadde du sagt,
ikke vent på meg i mer enn kanskje en halvtime,
hvis jeg ikke er der innen den tid,
da kommer jeg ikke.

Det var trettiåtte dager og syv timer siden jeg hadde sett deg sist og du hadde sagt at du kanskje hadde tid. Kanskje. Vi møtes på gresset ved kiwi, hadde du sagt, jeg kommer hvis jeg kan. Jeg kunne ha sendt deg en melding, spurt om du kom eller ikke, om jeg skulle vente litt til, men jeg tenkte at det var for sent, jeg ville ikke innrømme at jeg hadde ventet lengre enn du hadde sagt at jeg skulle gjøre, så jeg ble bare liggende, telte sekunder og skyer og mennesker som gikk forbi, holdt pusten.

Du sa at
du ikke visste hva du ville,
at du måtte finne ut av det først,
at du måtte finne ut av hva du ville,
at du skyldte meg såpass.

Til slutt måtte jeg reise meg og gå. Jeg innså vel kanskje at du ikke kom til å komme, at du mente det du sa når du sa at jeg ikke skulle vente mer enn en halvtime. Jeg gikk hjem til den tomme og mørke leiligheten, satte på kaffemaskinen, åpnet posten, to regninger og reklame fra ikea, spiste en skive med gulost, kikket på telefonen, ingen meldinger, kaffen ble ferdig, jeg helte i en kopp og satte meg i vinduskarmen, kikket ned på gata, på menneskene som gikk forbi. Ingen så opp på meg, ingen visste at jeg så på dem. Jeg tenkte ikke på noe, jeg tenkte på deg. Kaffen ble kald før jeg hadde drukket halvparten.

Du må slutte å forvente så mye av andre,
hadde du sagt,
du kommer bare til å bli såret,
skjønner du ikke det?

Jeg fikk ikke sove, jeg lå og vred meg i mange timer før det tikket inn en melding på telefonen. Fra deg, alltid fra deg. Du var full og du skrev at du tenkte på meg og spurte hva jeg drev med, sover du? Jeg svarte ikke med en gang, ble bare liggende og stirre på ordene på skjermen, ikke et eneste av dem handlet om at du egentlig skulle ha møtt meg tidligere. Jeg svarte, sover ikke, gjør ingenting. Du ringte, men jeg hørte ikke hva du sa, stemmen din blandet seg inn med bråket i bakgrunnen, høy musikk, latter, stemmer, en jente som hylte og lo, jeg hørte at du bannet og så la du på og jeg lå alene i den stille leiligheten og stirret i taket. Sekunder senere fikk jeg en ny melding, srory, haha, Maia kastet nesten oppp på tepet, hehe, kunne ønske du var hr! Jeg skal sove nå, skrev jeg, kos deg! Du svarte ikke noe mer på det og jeg fikk ikke sove.

Tuesday, October 1, 2013

Lest og sett i september:

Lest:


The Bone Season handler om Paige som arbeider i den kriminelle underverdenen i Scion London. Paige er en drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å være i live. Jeg hadde hørt utrolig mye positivt om denne boka og den er spådd å bli den nye Harry Potter-Twilight-The Hunger Games-greia, men personlig er den nok ingen favoritt. Verdenen Shannon har satt sammen er ny og spennende, men historien var desverre altfor forutsigbar. Jeg følte at jeg hadde lest den samme historien før, så for meg var boka rett og slett for lik annen fantasy jeg har lest. Likevel vil jeg ikke si at det er en dårlig bok. Den er fint skrevet og anbefales absolutt for alle som liker enkel og spennende fantasy. Det er selvfølgelig også et kjempepluss at Samantha Shannon er født samme år som meg, unge forfattere med såpass suksess imponerer i hvert fall meg veldig! 3/5







Hyperpubertet har jeg allerede skrevet et innlegg om, så jeg skal ikke skrive så mye om den nå, men det er en ungdomsbok med enormt mye humor og varme. Jeg lo flere ganger og koste meg med handlingen. Det som slår meg mest med den er at handlingen er original, men samtidig lett å kjenne seg igjen i. Da jeg leste boka husket jeg plutselig ting fra ungdomsskolen som jeg trodde jeg hadde glemt, både på godt og vondt. Vera Micaelsen skriver veldig levende og morsomt. 4/5









Garman & Worse er en kollektivroman fra 1880, rett og slett en norsk klassiker! Den handler om handelshuset Garman & Worse og handelsfamiliene Garman og Worse. I romanen møter man utrolig mange karakterer med hver sin historie og problemer. Jeg leste denne boka fordi jeg har den på pensum og jeg hadde nok aldri lest den hvis den ikke var det. Som regel leser jeg bøker ganske raskt, men denne brukte jeg nesten to måneder på å komme meg gjennom. Det er en bra bok på mange måter, men for meg var ikke handlingen eller karakterene spennende nok. Likevel må jeg innrømme at jeg gråt litt da jeg leste det siste kapittelet og den andre delen av boka var definitivt mer spennende enn den første. Hvis du skal lese én roman fra slutten av 1800-tallet, er dette absolutt en bok jeg anbefaler. 3/5






Someday this pain will be useful to you handler om James Sveck og sommeren før han skal begynne på universitetet. I stede for å forberede seg på denne kommende studietiden, sitter han på nettet og ser etter et sted han kan rømme til, et hus i Kansas for eksempel. Jeg likte denne boka fordi jeg identifiserte meg veldig med James. Jeg kjente meg igjen i tankegangen hans og drømmen om å komme seg bort fra alt av stress og forventninger. Samtidig er det veldig mye ved James som er utrolig frustrerende og jeg tok meg selv i å tenke at jeg kunne ønske han bare kunne ta seg sammen. Boka har ikke så mye handling, men den tar opp mange viktige spørsmål og tanker som mange sikkert kjenner seg igjen i. Det handler om håpløshet, depresjon, kjærlighet, håp, sorg og mye mer. Jeg er veldig glad for at jeg har lest den, men denne boka er på ingen måte noe mesterverk, den er veldig enkel og til tider litt for forutsigbar. 3/5





Of Mice and Men er den tragiske historien om vennskapet mellom to omreisende gårdsarbeidere fra sentral-California og deres drøm om et bedre liv. George tar seg av den metalt tilbakestående Lennie som er snill, men klarer ikke å kontrollere kjempekreftene sine. Of Mice and Men er en amerikansk klassiker, en av de bøkene man "må lese" en gang i livet, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den har blitt det. John Steinbeck klarer i løpet av bare litt over hundre sider å fortelle en historie som rører veldig. Skrivestilen er direkte og åpen, alt fortelles slik det er uten å pynte på noe som helst, og karakterene er så levende at det ikke er noe problem å se dem for seg. Jeg skjønte tidlig i boka hvordan det kom til å gå med George og Lennie til slutt, men slutten rørte meg veldig likevel. Jeg tror dette er en av de beste bøkene jeg har lest egentlig, så ja, anbefales på det sterkeste! 5/5 




Sett:
  • Pornopung (kino!)
  • Pitch Perfect
  • Poirot: The Clocks
  • Game of Thrones, sesong 1
  • We're the Millers
  • The Rules of Attraction
  • Ferris Bueller's Day Off
  • Super 8
  • Sixteen Candles
  • Fame
  • Emily Owens M. D., sesong 1
  • Vikings, sesong 1

Favorittfilmene denne måneden er uten tvil de to 80-talls klassikerne; Ferris Bueller's Day Off og Sixteen Candles. Det er virkelig noe helt spesielt med filmene til John Hughes! De andre filmene jeg så var ganske midt-på-treet, verken spesielt bra eller spesielt dårlige. Seriene jeg så denne måneden var alle veldig bra. Game of Thrones er kanskje favorittserien min for tiden. Emily Owens M.D. var ganske likt Grey's Anatomy og jeg elsker jo Grey's Anatomy, så jeg likte absolutt Emily Owens. Vikings er også en veldig bra serie, kanskje litt ensformig i lengden, men så utrolig bra laget at man egentlig ikke merker det. I tillegg til dette har jeg selvfølgelig sett de nye episodene av Grey's Anatomy, Criminal Minds, Elementary, Downton Abbey osv. osv. (ok, er litt tv-slave...)

Hva leste og så dere på i september?

Monday, September 30, 2013

Overlevelsesstrategi: Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv. Trestegsmodellen. 

Pust inn. 
Pust ut. 
Gjenta etter behov.

(Johan Harstad)

Monday, September 23, 2013

Another year over and we're still together, it's not always easy, but McFly's here forever


Jeg har hatt lyst til å dra på McFly-konsert siden jeg var fjorten og på lørdag fikk jeg endelig sjansen! Konserten var over all forventning, jeg klarer egentlig ikke å beskrive med ord hvor fint det var. De spilte alle favorittsangene mine og det var utrolig fint å le, gråte og synge sammen med alle de som var der sammen med meg. Jeg var alene på konsert, men jeg følte meg ikke alene et eneste sekund. Jeg har fått meg et minne for livet og det ga meg veldig mersmak, jeg skalskalskal på flere konserter i fremtiden. Jeg vet at det kommer til å skje, for McFly kommer til å bare vare og vare! Jeg kunne ha skrevet et langt innlegg om McFly, men jeg vet at cirka 90% av de som leser dette er fullstendig uinteresserte/ikke liker McFly, så jeg skal ikke gjøre det, men åh, jeg er fortsatt i McFly-rus (✿◠‿◠)

"Some people fight, some people fall
Others pretend they don't care at all
If you wanna fight I'll stand right beside you
The day that you fall I'll be right behind you
To pick up the pieces

If you don't believe me
Just look into my eyes
'cause the heart never lies"

Friday, September 20, 2013


I dag reiser jeg til London og i morgen skal jeg på konsert med McFly! Gleder meg veldig!
(Kommer til å oppdatere twitter og instagram en del i helga, så følg meg der hvis du ikke gjør det allerede!)

Thursday, September 12, 2013

Hyperpubertet av Vera Micaelsen



(Jeg blogger for Aschehoug og hvis du vil gjøre det samme kan du klikke deg inn her!)


Camilla Larsen har akkurat begynt på ungdomsskolen, men hun har verken fått pupper eller mensen enda. Hun har heller ingen ordentlige venner. På skoletur skjer det noe rart, Camilla treffes av en lysstråle fra himmelen og kan plutselig ikke røre kroppen. Tre dager senere våkner hun opp fra koma og oppdager at kroppen hennes har forandret seg. Hun har fått kviser som lyser i mørket og pupper som vokser når det kommer varmt vann på dem. Som om dette ikke gjorde livet hennes vanskelig nok oppdager hun også at venninnene hennes har laget en blogg der de legger ut filmer om alt det rare som skjer med henne. Camilla mister brått all kontroll på sitt eget liv og før hun vet ordet av det er hun kjendis. Venninnene og moren mener at hun burde være takknemlig for berømmelsen og rikdommen de har gitt henne, men Camilla vil helst bare at de skal la henne være i fred. 


Det er lett å kjenne seg igjen i mange av situasjonene i boka. Jeg husker godt hvordan det var å ikke være en av de kule jentene og samtidig ikke helt klare å være en av de som bare følger etter. Jeg husker de ekle, liksom diskré kommentarene, himlingen med øynene, blikkene som sa 'hvem tror du at du er?', latteren, påtått vennlighet og 'du kan ikke være med akkurat nå'. Hyperpubertet handler om mobbing og om vennskap, om berømmelse, om pubertet, om å vokse opp, om å finne ut av hvem man er og hva man vil stå for, om å velge mellom det det lette og det vanskelige, om gutter og jenter, om kriblinger i kroppen, om usikkerhet og om dumme voksne.

Boka er ren underholdning fra begynnelse til slutt. Vera Micaelsen skriver humoristisk, men alvoret er likevel aldri langt unna. Man sitter med følelsen av at man vil kjempe for Camilla og skrike til venninnene med bloggen og ikke minst Camillas mor. Det er først og fremst en bok for ungdom, men den kan egentlig leses av alle. Jeg er i hvert fall 22 og likte den veldig godt, så jeg anbefaler den på det sterkeste!

Wednesday, September 11, 2013

Was it love or fear of the cold that led us through the night?

         

Jeg har sikkert sagt dette mange ganger før, men høsten er min absolutte favorittårstid. Det er riktignok starten på en mørkere og kanskje også tristere del av året, men før den tid lyses verden opp av trær og busker i de fineste farger. I tillegg er det årstiden for tjukke gensere og kakao, for lange turer, lesing under varme tepper, mørke kvelder med gode filmer og fine innedager med regn ute. Jeg liker den siste eksplosjonen av lys før det blir mørkt.

Om under én uke skal jeg på helgetur alene til London og det kribler litt i magen når jeg tenker på det. Hovedgrunnen til at jeg reiser er at jeg har billett til 10 års-jubileet til McFly som holdes i Royal Albert Hall. Det blir den aller første McFly-konserten jeg er på og det føles ganske spesielt siden jeg har hørt på musikken deres i minst åtte år! Forventer en veldig fin stemning. Jeg skal også bruke litt av tiden til å vandre alene rundt i favorittbyen min, skrive, handle, ta bilder, nyte. Selvfølgelig må jeg innrømme at jeg er litt nervøs med tanke på at jeg skal være helt alene, men jeg tror det skal gå greit, jeg har klart det før, så jeg klarer det nok igjen. Selv om semesteret ikke akkurat har vart så lenge skal det bli godt med et lite avbrekk, et lite eventyr. 

Wednesday, September 4, 2013

Don't you think that it's boring how people talk

Det har blitt september og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det. Studiene har startet opp igjen og jeg kommer sakte, men sikkert inn i en slags rutine. Prøver å stå opp før klokka ti, helst klokka ni, dusjer, spiser frokost, leser artikler, skriver notater, leser skjønnlitteratur, går tur, spiser middag, ser serier, hører musikk, prøver å skrive, legger meg rundt klokka elleve. Konsentrasjonen er enda ikke helt til stede og det er vanskelig å sitte lenge med de samme tingene, jeg blir så lett utålmodig og tenker mer på sideantall enn faktisk innhold, skriver usammenhengende notater og får egentlig ikke med meg noe som helst. Jeg har tre seminarer i uka og det er alt jeg har av undervisning, så alt avhenger av meg selv, alt avhenger av at jeg klarer å komme meg opp av senga og styre min egen studiedag. Noen dager går det fint, andre ikke. Det viktigste for meg er at jeg ikke blir hengende etter i forhold til undervisningen og så langt har det gått fint.


Ved semesterstart endret jeg litt på veggene mine og gjorde hybelen litt mer fargerik og positiv. Jeg trenger å komme meg ut av den gropa jeg føler jeg har vært i helt siden begynnelsen av året. Det er viktig for meg at jeg klarer å tenke på alt som er riktig i livet mitt i stede for alt som er feil. Det er tross alt bare jeg selv som kan gjøre livet mitt bedre, jeg kan ikke gå rundt og vente på at noen andre skal gjøre det for meg. Fremover kommer jeg nok til å prøve å komme i gang med ordentlig blogging igjen, jeg vil gjerne skrive mer, både tanker, historier og bare hva jeg bruker dagene mine på, bøkene jeg leser, seriene jeg ser, sitater, morsomme ting, triste ting, egentlig alt som foregår på innsiden og utsiden. Jeg vil dokumentere alt som er fordi nå er viktig, nå er alltid viktig. 

"Don't you think that it's boring how people talk
Making smart with their words again, well I'm bored
Because I'm doing this for the thrill of it, killin' it
Never not chasing a million things I want
And I am only as young as the minute is full of it
Getting pumped up from the little bright things I bought
But I know they'll never own me..."
(Lorde)

Sunday, September 1, 2013

Lest og sett i august:

Lest:
  • 1Q84: bok 2 & 3 av Haruki Murakami
  • Elin og Hans av Trude Marstein
  • Presten av Hanne Ørstavik
  • ooog A Feast for Crows av George R. R. Martin som jeg sikkert aldri blir ferdig med
Det ble ikke så mye lesing i august som jeg hadde planlagt. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men leselysten forsvant litt. Likevel fikk jeg lest fire og en halv bok og det er jeg fornøyd med! Favoritten denne måneden er nok Elin og Hans!

Sett:
  • White Chicks
  • Trade
  • Celeste & Jesse Forever
  • Red Lights
  • Skins, sesong 7
  • Monster University (kino!)
  • Poseidon
  • Olsenbanden Jr. på rockern + går under vann
  • The Devil Wears Prada
  • Harry Potter and the Deathly Hallows, part I
  • The Thing
  • Border Run
  • Til Ungdommen
  • Kyss meg for faen i helvete (kino!)
  • The Breakfast Club
  • Easy A
  • Northanger Abbey
  • New Girl, sesong 1 & 2
  • Harry Potter and the Deathly Hallows, part II
  • As Cool as I am
Jeg har sett veldig mye bra denne måneden, for eksempel Kyss meg for faen i helvete, The Breakfast Club, New Girl og As Cool as I am!

Tuesday, August 20, 2013

En slags forklaring, kanskje.

Det hadde vært lett for meg å skrive et langt innlegg om hvordan jeg dette semesteret skal; få nye venner, holde fokus, ikke bli hengende etter, oppsøke medstudenter, bli med i lesegrupper, melde meg inn i klubber, begynne å trene, spise sunnere, lese sekundærlitteratur, skrive oppgaver, bli med ut, diskutere osv. osv. osv. Jeg kunne ha skrevet om hvor inspirert jeg er til å starte på det nye skoleåret, hvor klar jeg er for å åpne nye bøker og skrive notater, om hvor interessante fagene mine virker og om at jeg er helt sikker på at dette semesteret kommer jeg til å møte noen studenter som vil bli venner med meg.

Men det hadde vært løgn og jeg hadde aldri i verden klart å gjennomføre det.

Jeg har gått to år på universitetet uten å egentlig bli kjent med noen, jeg har fått gjennomsnittlige karakterer, lest minstekravet av pensum, holdt frister og kjempet meg gjennom, klart meg helt ok, men ikke noe mer. Det er vanskelig for meg å skulle tro på at dette semesteret kommer til å bli så veldig annerledes. Jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde mest lyst til å gi opp da jeg hadde første forelesning i går og fikk vite at jeg i løpet av semesteret må ha en gruppepresentasjon på engelsk på minst tretti minutter. Jeg hadde lyst til å reise meg og gå og aldri se tilbake.

Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det.

Jeg har skrevet uendelig mange ganger om å være sjenert, om angst og å føle at jeg ikke klarer de tingene som andre ser på som helt normalt å kunne gjøre. Noe av det jeg har skrevet har jeg publisert, men det meste har jeg slettet. Det er vanskelig å skrive om og forklare noe jeg egentlig ikke forstår helt selv. Det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om, men som jeg ikke klarer å sette ord på. Det er så mye jeg ikke klarer. Det begynte for lenge siden, så lenge siden at jeg sikkert burde ha kommet over det, gått videre, men det har jeg ikke klart og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Først og fremst handler det om tillit, men det handler også om å være innadvendt, om sosial angst og om frykt. Uansett hvor mye jeg ønsker å kunne stole på andre, så er det for meg nesten umulig. Selv om jeg vet at vennene mine mener det når de sier at jeg kan stole på dem, har jeg alltid tanker i bakhodet; en dag kommer de til å gå lei, en dag kommer de til å møte noen de liker bedre, en dag kommer ikke jeg til å være viktig nok, hvorfor skal de gidde å holde ut med meg, hvorfor skal de bruke så mye tid og krefter på meg når de ikke får nok tilbake?Jeg vet at jeg er vanskelig å være venn med. Jeg vet hvor irriterende og frustrerende det kan være å være venn med meg. Det er vanskelig å være venn med en som så og si aldri starter en samtale, som sliter med å holde en samtale gående, som ikke klarer å fortelle om tankene sine, om meningene sine, som ofte sliter med å si noe som helst. Det må være direkte provoserende å skulle være venn med en som aldri klarer å ta en eneste avgjørelse. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg har venner i det hele tatt. Jeg håper at det betyr at det er noe ved meg det er verdt å være venn med.Det er vanskelig for meg å forklare hva problemet mitt egentlig er, det er vanskelig å forklare hvorfor jeg er som jeg er og jeg vet at det er like vanskelig å forstå. Problemet mitt er ikke at jeg ikke vet hvordan man skal snakke med andre, jeg forstår hvordan en samtale fungerer, jeg forstår dynamikken, jeg har egne tanker, jeg har egne meninger, jeg vet hvordan man ordlegger seg, jeg vet hvordan man svarer på spørsmål og jeg vet hvordan man stiller dem. Problemet er at jeg ikke klarer å gjøre det. Jeg klarer ikke å få ordene fra hodet ut gjennom munnen, det stopper opp et sted. Selv om jeg vet akkurat hva jeg skal si, stopper ordene opp, jeg får de ikke ut. Det ender som regel med at jeg snakker i enstavelsesord, at jeg stammer, blander ord, rødmer og har mest lyst til å gråte. Dette skjer ikke av og til, som sikkert de fleste har opplevd, men nesten hele tiden, i nesten hver eneste samtale. De eneste jeg ikke har problemer med å snakke med, er familien min, de jeg har kjent hele livet.Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, det er så mye jeg vil være, men jeg begrenser meg selv hele tiden, livet mitt styres av angsten, det styres av frykt, det styres av at jeg ikke klarer det sosiale, av at jeg heller trekker meg tilbake og holder meg for meg selv. Jeg vil forandre meg, selvfølgelig vil jeg det, men det kommer til å ta tid, lang tid. Forandring kommer ikke til å skje over natten og jeg kan ikke "bare skjerpe meg". Hvis jeg må gå enda et år på universitetet uten å bli kjent med noen, så er det greit, sånn er det bare, jeg må ta ting i mitt eget tempo. Jeg skal utfordre meg selv, men jeg kan ikke presse meg for langt, jeg må lytte til kroppen min, jeg må lytte til meg selv, sette realistiske mål, prøve, øve, akseptere at ting tar tid. Jeg kommer ikke til å gi opp, ikke enda. 

(Jeg har skrevet alt dette før og dere har sikkert lest det før, men jeg ville sette ord på det igjen, prøve å forklare på nytt.)

Monday, August 19, 2013

25 spørsmål.

(all inspirasjon har forlatt meg, så mens jeg venter på at det skal komme tilbake svarer jeg på disse spørsmålene som jeg fant hos hjartesmil. spørsmålene er på nynorsk fordi nynorsk er så fint (og fordi jeg ikke gidder å oversette hysj).)

bildet er linket duh

ville det vore greitt for deg å snakka om kor mykje du tjenar med vennene dine?
ja, det har jeg ingen problemer med.

er du meir lykkeleg når du brukar eller sparar pengar?
sannsynligvis når jeg bruker, det er nok ikke uten grunn at jeg har så mange ting, men jeg blir veldig fornøyd med meg selv når jeg klarer å spare også. pengene jeg sparer kan jeg jo bruke på noe som betyr mer enn en ny dvd eller litt sjokolade. jeg prøver generelt å kjøpe mindre ting jeg ikke trenger, ikke egentlig for å spare penger, men fordi jeg synes jeg har for mye.

er du motvillig til å introdusera folk frå forskjellige område i livet ditt for kvarandre?
nei, men jeg har ikke så mange områder å introdusere folk fra.

om du kunne eigd eitt kunstverk, kva skulle det vore?
hm, "the starry night" av vincent van gogh, kanskje? fordi det er så utrolig fint.

korleis har foreldrene dine påverka korleis du velger partnerar?
jeg vet ikke, men jeg tror jeg har lært at man ikke trenger å være helt like eller være enige om alt, at det viktigste er at man respekterer og lytter til hverandre, at man skal kunne le og gråte sammen og at man skal kunne si det man tenker uten å være redd for at man blir dømt for det.

på kva måtar er du ein vanskeleg person å vera i eit forhold med?
jeg er irriterende sta og klarer ofte ikke å si hva jeg egentlig mener. jeg liker ikke å ta avgjørelser på vegne av andre. jeg er også dårlig på å forklare hva jeg tenker og føler. det er vanskelig å være sammen med en som altfor lett lukker seg inn i seg selv.

kan utroskap vera akseptabelt?
for meg ville det ikke vært det, nei, forhold bør bygges på tillit og utroskap er brudd på nettopp det. men! alle forhold er forskjellige, det er alltid flere sider til en historie, og det er opp til hver enkelt hva som er akseptabelt og ikke.

når kasta du hovudet seinast bakover i latter?
husker ikke.

korleis er du den same personen du var som barn?
jeg er fortsatt sta og hater å bli fortalt hva jeg skal gjøre, vil helst bestemme selv.

er det noko du angrar på at du ikkje har gjort fordi du var redd?
så mye at jeg kunne ha skrevet sikkert hundre sider om det.

har du nokon gong hatt ei religiøs oppleving?
nei, det nærmeste er vel den tiden jeg så på meg selv som kristen i 8-9. klasse.

har du teknikkar for å halda deg rolig?
jeg prøver å konsentrere meg om andre ting enn det som gjør meg urolig, tenke på noe helt helt annet, eller skrive ned tanker, sette ord på ting.

skulle du villa tru på gud?
jeg tror det hadde vært lettere å akseptere en del ting hvis jeg trodde på en gud, ja.

kven er din største fan?
jeg vet ikke, mamma og pappa kanskje?

er du der du ville vera på dette punktet i livet ditt?
på ingen måte. føler meg litt fortapt for tiden.

når kjenner du deg einsam?
når jeg ikke snakker med mine nærmeste på lang tid, når jeg sitter for mye alene, når jeg våkner midt på natta og ikke får sove igjen, når jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe og bare sitter her, når jeg føler at alle andre er ute og lever livet uten meg, på trikken, i matbutikken, i absolutt alle slags folkemengder.

kva er ei enkel glede for deg?
sjokolade midt i uka, lange gåturer (gjerne i duskregn), en fin film, lange bøker om helt vanlige mennesker, twitter, å skrive tanker i dagboka, smil fra fremmede, fantasy, nyvasket sengetøy, dougie poynter.

når grein du seinast av smerte eller noko trist?
nå nettopp, leste litt i boka elin og hans.

kven er den beste sjefen du nokon gong har hatt?
jeg har ikke hatt nok sjefer til å kunne sette noen opp mot hverandre, spør meg igjen om kanskje ti år?

er du meir tiltrekt av eit nomadisk eller eit satt liv?
jeg trenger et trygt sted å komme hjem til så jeg hadde nok ikke taklet et nomadisk liv så veldig bra, men tanken på å ikke være rotfestet noe sted er også litt tiltalende. hadde jeg vært litt annerledes, hadde jeg vært mindre redd, ville jeg i hvert fall ønsket å prøve å leve som nomade, men sånn som jeg er nå trenger jeg noe som er mer satt.

om du måtte bu ein annan stad, kvar skulle det vore?
london! hadde flyttet dit hvis jeg var modigere og ikke så avhengig av familien min.

har du nokon gong vore på reise åleine?
ja, sommeren før åttende klasse dro jeg på språkreise alene og jeg var i london alene for et par år siden, men jeg har aldri vært på noen lange reiser alene, er litt for redd for verden.

kva stressar deg mest?
folkemengder, eller bare generelt steder med masse (mer enn 5) mennesker samlet.

er du eit konkurransemenneske?
nei, jeg misliker alt som har med konkurranser å gjøre, holder meg for eksempel lengst mulig unna spill.

er du god på å sei unnskyld?
ikke spesielt, men det er kanskje mest fordi jeg ikke alltid skjønner at jeg burde si unnskyld.

Friday, August 9, 2013

Jeg har ingenting å si for tiden. Alt er bare stillestående kaos.

Thursday, August 1, 2013

Lest og sett i juli:

Lest:
  • Innsirkling av Carl Frode Tiller
  • A Storm of Swords av George R. R. Martin
  • A Study in Scarlet av Sir Arthur Conan Doyle
  • Inferno av Dan Brown
  • 1Q84: bok 1 av Haruki Murakami
Det ble ikke like mye lesing denne måneden som jeg egentlig hadde planlagt og håpet på, men jeg er likevel ganske fornøyd. Innsirkling er en av de beste bøkene jeg har lest og jeg ble fullstendig oppslukt av A Storm of Swords. Liker også godt 1Q84-trilogien så langt.

Sett:
  • The Bling Ring (kino!)
  • Pan's Labyrint
  • Just My Luck
  • The Runaways
  • New York Minute
  • Mamma Mia
  • The Lone Ranger (kino!)
  • Weekend
  • Exam
  • The Hunger Games
  • Man of Steel (kino!)
  • Grusomme Meg 2 (kino!)
  • Lost, sesong 5
  • Jurassic Park 3D (kino!)
  • Torchwood, sesong 2
  • Torchwood: Children of Earth
  • Side Effects
  • Orange is the new black, sesong 1
  • Game of Thrones, sesong 1
  • Torchwood: Miracle Day
I juli var jeg på kino seks ganger (så Grusomme Meg 2 to ganger, hehe) og så i tillegg en del filmer og noen serier. De beste filmene denne måneden var The Bling Ring, Grusomme Meg 2 og Jurassic Park i 3D. Alle seriene jeg så denne måneden var bra, men likte spesielt Torchwood og Orange is the new black, anbefales veldig! 

Sunday, July 28, 2013

Golfo Aranci, Sardinia 2013














Siste rest av feriebilder fra dagene vi var i Golfo Aranci. Vi var blant annet på båttur hvor vi fikk se ville delfiner! :-)