Forsøk

Jeg ble bare sittende der og se etter deg, jeg merket ikke at tiden gikk. Hver rygg lignet din og jeg tenkte, kanskje er du der helt til jeg ser bort, men i virkeligheten var du forlengst borte. Jeg begynte å skjelve på hendene, fingrene var iskalde. Det hadde blitt mørkt rundt meg og menneskene var borte, inne, hjemme. Jeg reiste meg og begynte å gå hjemover, men stoppet før jeg var kommet halvveis. Så en som kunne vært deg i et vindu, eldre, men akkurat som deg. Han sto med hendene på kjøkkenbenket og stirret tomt fremfor seg. Jeg så meg selv, komme opp bak han, legge armene mine rundt ham, klemme, klemme lenge, og sånn ble vi stående helt til han slukket lyset, snudde ryggen til vinduet og forsvant. Jeg gikk hjem.

¨

Du sitter rett ovenfor meg, men du har ikke sagt et ord på flere timer og for hvert minutt som går kjenner jeg irritasjonen som vokser i meg. Hvorfor kan du ikke bare si det? Det du tenker på? Det du alltid tenker på? Jeg trommer med fingrene på bordet, du ser opp litt og så ned igjen på boka du holder i, du har lest den samme siden igjen og igjen. Hvorfor kan du ikke bare si det?

¨

Jeg får ikke med meg hva du sier selv om du gjentar det flere ganger, selv om du begynner å skrike. Jeg ser at du forsvinner ut døra og at jeg blir sittende igjen alene. Jeg vet at det skjer, men jeg reagerer ikke. Apatisk. Mellomrommet mellom da og nå. Maten på bordet blir kald, legger alt i en pose, kaster det ut, sovner på sofaen med tv-en på.

¨

Kom og sett deg her hos meg, la meg stryke deg på kinnet, det blir ikke bedre, jeg vet at de sier det, men det blir ikke det, men det gjør ingenting, sitt her hos meg, i natt trenger vi ikke å tenke på noe som helst, la oss bare være sammen.

¨

Han fant henne sittende på en stubbe i skogen bak huset og han ble stående helt stille og se på henne. Den spinkle kroppen som skalv i den kalde vinden, håret som fløt nedover ryggen, beveget seg rytmisk, de nakne armene og bena. Hun satt lent over en stor bok og så ikke ut til å være oppmerksom på noe annet. Han nærmet seg forsiktig, passet på å ikke lage lyd, ikke skremme henne

¨

FRA NÅ AV FINNER DU MEG HER, FARVEL. Post-it-lapp på kjøleskapet med store blå bokstaver. Den rotete håndskriften hans. En fremmed adresse. Ord uten følelser. Hun sank sammen på gulvet, lukket øynene for å holde tårene tilbake.

¨

Kalde tær mot kaldt gulv, trippende, ventende, to raske bank på døren, mamma, jeg er redd, under dyna, ligge inntil, mamma, jeg får ikke sove, stryker gjennom håret, mamma, svakt sukk, rolig, jeg får ikke sove.

¨

Inspirert av noe hun hadde sett på toget satte hun seg ned i godstolen med penn og papir, ordene fløt ned på papiret, men plasserte seg i feil rekkefølge, hun sukket og krøllet arket sammen, så gikk det ikke denne gangen heller.