Folk rundt meg forlover seg eller får barn eller flytter til andre land eller har skrevet en bok eller jobber med noe de elsker, og her sitter jeg med et stadig økende studielån og er like usikker på hva jeg vil gjøre med livet mitt som jeg var for fire år siden. Jeg blir tjuetre om én uke. Det plager meg ikke så veldig, å bli eldre altså, ikke egentlig, det er tross alt ikke mer enn en uke siden jeg fikk spørsmål om jeg er russ i år og jeg får ikke engang kjøpt paracet uten å måtte vise legitimasjon. Jeg ligger altså fortsatt og hviler litt i den det-er-greit-at-du-ikke-helt-vet-hva-du-vil-du-er-bare-alderen, for jeg ser fortsatt ut som om jeg er seksten, kanskje atten, i hvert fall ikke over tjue. Likevel så kjenner jeg på det ustoppelige presset. Det er først og fremst et press jeg legger på meg selv, og det eneste det fører med seg er handlingslammelse. Jeg tenker at, dette semesteret må jeg jobbe jobbe jobbe, skrive skrive skrive, og jeg må gjøre det bra, bedre, og så sitter jeg her da, med en murstein av en pensumbok og jeg ser på ordene, og de gir ikke mening, jeg klarer ikke å sette noen ting sammen, alt går inn i hverandre og det tar aldri slutt, kommer meg kanskje gjennom åtte sider på én dag og det går jo ikke, eksamen kommer før jeg aner det og hvis jeg ikke leser mer hver dag er jeg ikke engang halvveis gjennom pensum når jeg sitter i eksamenslokalet og svetter. Jeg vet ikke om jeg må skjerpe meg, ta meg sammen, eller om jeg rett og slett må slutte å legge dette altfor tunge presset på meg selv. Jeg sier hele tiden at det ikke gjør noe om jeg ikke er best, stryker jeg så kan jeg jo bare gjøre det på nytt, men inni meg sitter en del av meg og skriker av smerte hver gang jeg feiler, hver gang jeg ikke får gjort de tingene jeg vil gjøre, hver gang jeg kaster bort altfor mange timer på tumblr eller med en bok som ikke står på noen pensumliste. Jeg vil være vellykket, jeg vil lykkes. Alle vil vel det, kanskje, innerst inne. Om vi ikke vil være best, så vil vi i hvert fall ikke være dårligst. Vi vil være noe, bli noe, og vi jobber mot det hele tiden, ubevisst eller ikke, alt vi gjør, sier, tenker, det er for å komme fremover, fra a til b, vi beveger oss fremover for at vi ikke skal sette oss fast, vi må jo det. Jeg vet kanskje ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt, men jeg vet at jeg vil noe og jeg vet at dette noe ligger fremover. Jeg vet at den eneste måten å komme dit er å fortsette å bevege meg mot det, hva enn det måtte være. Så det er bare det jeg skal gjøre. Fortsette.