Hakk i plata

Jeg tenker på hvor utrolig dum jeg er som går i de samme fellene igjen og igjen. Brent barn skyr ilden, sies det, men jeg er ikke et barn lenger og kanskje har jeg sluttet å lære av mine egne feil. Gjør bare det samme gang på gang, angrer, men gjør det igjen likevel. Det må finnes en grense for hvor dum man egentlig kan være, men tydeligvis ikke, akkurat på det punktet er jeg visst grenseløs. Tenker hver gang at, denne gangen blir det annerledes, men det fører alltid til det samme. De samme følelsene av at noe mangler, av at jeg er i ferd med å grave meg selv ned i en grop som er så dyp at jeg ikke kommer meg opp igjen. Jeg må lære meg å begynne på nytt, velge en annen rute, hoppe over dørstokken jeg alltid snubler i, forstå at det alltid finnes flere løsninger på et problem.