Det er rart å tenke tilbake på den man var for et år siden, eller to år siden, eller ti. Jeg tenker mye på fortiden, kanskje for mye, helt sikkert for mye, og ofte innser jeg noe nytt om noe gammelt, ser en hendelse i et annet lys, forstår en person jeg for noen år siden ikke forsto meg på, jeg blir fortalt ting jeg ikke visste da og plutselig er alt annerledes. Kanskje er det best å ikke rippe opp i fortiden og heller hele tiden bevege seg fremover, men fortiden er jo en del av oss den også, nesten alt jeg sier og gjør i dag, sier og gjør jeg fordi jeg opplevde det eller det, et sitat jeg tenker mye på er I never change, I simply become more myself, jeg tenker på det fordi jeg tror det er sånn det er og fordi jeg tror det er viktig, at man blir mer og mer seg selv jo lenger man lever, at man utvikles, lærer av feil, finner ut av hva man liker og ikke liker, hvordan man lever på best mulig måte, man blir kjent med seg selv, gradvis, i sitt eget tempo.

Jeg er alltid redd for å ikke være nok meg selv, jeg har vært redd for det så lenge jeg kan huske, og jeg tenker mye på alt det jeg har gjort på bekostning av meg selv, hvor mye av det vonde jeg har påført meg selv bare ved å ikke være meg, ved å forsøke å være den personen jeg tror at andre vil at jeg skal være, og det er det som alltid får meg til å tenke på om noen egentlig kjenner meg, eller om jeg egentlig kjenner noen, eller om vi bare kan kjenne oss selv, og i så fall tenker jeg at vi er altfor alene alle sammen.