Tuesday, October 14, 2014

Du

Det var en dag uten begynnelse, uten fortsettelse, uten avslutning. Jeg kan ikke huske om jeg våknet, jeg husker bare at jeg satt på trikken, at jeg tok det siste setet selv om det var minst tre damer over seksti som så på meg med de stikkende blikkene sine, og jeg husker at jeg glemte å gå av på riktig stopp, innså hvor jeg var to stopp for sent og kastet meg mot knappen som fikk den røde lampen til å blinke. Hva var det egentlig som skjedde etter det? Jeg må ha gått av trikken, presset meg ut blant alle de morgentrøtte passasjerene, og jeg visste ikke hvor jeg var. Jeg husker ganske bestemt at jeg bannet, ikke høyt, men høyt nok til han som gikk litt foran meg snudde seg mot meg i et par sekunder, som om han undret seg over hva det var jeg gikk der og bannet for. Og så kom jeg meg fram på en eller annen måte, jeg husker ikke, jeg må ha gått, fulgt trikkeskinnene og den kjente stien mellom parkeringsplassen og den litt for høye bygningen, jeg må ha ringt på, men jeg husker bare stemmen din gjennom høytaleren på veggen og summelyden idet du låste opp døra med en knapp på veggen.

Du møtte meg i døra og jeg var andpusten etter å ha klatret opp trappene til fjerde etasje. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke tok heisen, kanskje den sto eller kanskje jeg bare trengte å klatre litt. Du lo av meg og ristet på hodet, når skal du egentlig begynne å trene, sa du og prikket meg i skulderen før du slapp meg over dørstokken. Latteren din, den sitter igjen, ikke bare i meg, men i veggene når vi går gjennom gangen og inn på stua som også var soverommet ditt. Gardinene var trukket for og det var mørkt, men jeg visste hvor alt var, så det spilte ingen rolle. Du snakket, jeg husker ikke hva du sa, men det kan ha vært hva som helst, du kunne ha fortalt meg om regnskogen i Amazonas eller hva du hadde spist til frokost, jeg husker uansett like lite. Men så sa du, jeg har noe jeg må fortelle deg, og det husker jeg mer tydelig enn noe annet fra den dagen. Jeg har noe jeg må fortelle deg.

Det var noe med blikket ditt, det var avvikende selv når du så rett på meg, som om du ikke kunne møte meg eller blikket mitt, ikke på ordentlig, du bare latet som, møtte meg bare halvveis. Jeg må ha skjønt at noe var galt allerede da du prikken meg i skulderen for jeg sank sammen på sengekanten din og jeg bare så på deg, hadde ikke et eneste ord å gi deg, bare blikket mitt som du ikke egentlig møtte. I det ene øyeblikket sto du i den andre enden av rommet og i det neste satt du ved siden av meg og holdt meg i hånden, det var som om jeg hadde blunket og så hadde du flyttet deg to meter før jeg åpnet øynene igjen.

Jeg blunket igjen og du holdt ikke lenger hånda mi for begge hendene dine var opptatt med noe annet, de holdt rundt en hvit konvolutt, en hvit konvolutt med en logo jeg ikke klarte å se på. Du er den første jeg sier dette til, sa du forsiktig og snudde konvolutten opp ned, i går tente jeg nesten et bål i bakgården og brente det opp, du hadde latter i stemmen, men den satte seg ikke lenge igjen i verken meg eller veggen. Men så tenkte jeg at så dramatisk kan jeg ikke være, sa du, herregud, det er jo noe du ville gjort, ikke jeg, og nå var det ikke bare latter i stemmen din, det var ren latter, latter som fylte rommet, men som likevel gjorde meg så kald at jeg fikk gåsehud på ryggen. Jeg sa ingenting, jeg tror ikke jeg engang tenkte, jeg bare satt der og lyttet til latteren din mens jeg skalv på hendene.

Jeg trenger at du ikke friker ut, sa du, vær så snill å ikke begynn å grine.

Jeg trengte bare å blunke og så satt du med brevet i en hånd og konvolutten i den andre. Kanskje du bare skal lese det, sa du, kanskje det er bedre enn at jeg sier det. Jeg tok brevet, jeg så på det, men jeg registrerte ikke ordene, jeg kan ikke huske en eneste bokstav som sto på det hvite arket, det kunne stått hva som helst, hvis du hadde holdt en pistol mot tinningen min og bedt meg om å gjenta brevet måtte du ha skutt meg, for jeg husker ikke noe annet enn at jeg holdt i et hvitt ark med svarte tegn og en logo øverst i hjørnet. Da jeg verken hadde friket ut eller begynt å gråte, men løftet blikket fra arket, tok du det raskt ut av hendene mine og brettet det sammen. Ja, sa du, det er jo ikke sånn at noe er helt sikkert, du vet, de kan jo ikke vite noe helt sikkert, det er jo bare noe de tror de vet, ikke sant, sånne prøver og sånt, de tar jo feil også, sant. Jeg tror du glemte å puste. Jeg skal tilbake på onsdag da, ja, det står jo der, så det vet du.

Du reiste deg og forsvant inn i rommet ved siden av, fortsatt med brevet i hånden, og jeg hørte lyden av kjøkkenet, lyset som blinket, kaffetrakteren du klikket på, vannet du helte i, pulveret, kjøleskapet du åpnet. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der, men da jeg til slutt reiste meg, da jeg til slutt fulgte etter og fant deg sittende på gulvet med ansiktet i hendene, var kaffen ferdig traktet. Du hadde ikke tatt frem kaffekopper, du satt bare der som en haug på gulvet uten å reagere på at jeg kom inn mot deg.

Jeg må ha sagt noe, jeg husker ikke hva, men noe var det for du beveget litt på hodet, men reagerte ikke noe mer enn det og det var da jeg så brevet, det lå ved siden av deg i små hvite flak, hvorfor hadde jeg hørt lyden av lyset som slo seg på, men ikke arket du rev i stykker? Jeg bøyde meg ned og plukket opp flakene, gikk på tvers av rommet og åpnet vinduet, jeg husker ikke at jeg tenkte noe, jeg husker bare at det opprevne hvite brevet forsvant fire etasjer ned mens jeg fulgte hver lille bit med blikket. Og så begynte du å le.

Fy faen, sa du bare og lo enda høyere.

Jeg vet ikke hvor lenge du lo, men da du sluttet hadde jeg helt opp i to kopper med kaffe og litt melk. Du tok imot koppen uten å si noe, uten å se på meg og du drakk halvparten uten stans selv om den egentlig var for varm.

Vi satt ved siden av hverandre på gulvet med hver vår kaffekopp. Du hadde sluttet å le og kaffen du hadde igjen i koppen hadde blitt kald. Jeg sa, jeg skjønner ikke. Jeg skal dø, sa du bare, det er ikke noe å skjønne eller ikke skjønne, det bare er sånn. Så enkelt sa du det, så enkelt forsto jeg brevet og logoen, så enkelt forsto jeg hvorfor du ikke ville at jeg skulle frike ut eller grine. Men. Men, sa jeg, og du satte fra deg kaffekoppen, tok tak i den ledige hånda mi. Du skal også dø, sa du alvorlig, det er bare det at du ikke har så dårlig tid med å få gjort det som meg.

Kjøkkenbenken var dekket av møkkete tallerkener, glass og kjeler. Det så ut som om du ikke hadde vasket opp på flere uker. Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men på et eller annet tidspunkt reiste jeg meg og begynte å vaske og mens jeg holdt på forsvant du ut av rommet. Da jeg endelig skrudde av kranen og tørket den siste kjelen hørte jeg lyden av den tunge pusten din fra rommet ved siden av. Jeg fant deg liggende i senga, du var naken og du sov dypt, og jeg ble bare stående og stirre på deg i mørket, fulgte pusten din med blikket, bevegelsene, du så ut som om du ikke hadde en eneste bekymring i verden.

Du våknet av blikket mitt og så av stemmen min. Du er nødt til å forklare, sa jeg, for jeg forstår ikke hvordan du kan, men du avbrøt meg, ikke med ord, men ved å dra en dyne over hodet. Jeg satte meg ned på sengekanten. Ikke frik ut, hvisket du under dyna, vær så snill å ikke. Hva vil du at jeg skal gjøre? Kom, hvisket du og løftet opp dyna, lot meg krype inn ved siden av deg og vi lå helt inntil hverandre i mørket, i varmen, i tung luft og lyden av oss begge som pustet. De sa at det bare var snakk om måneder, hvisket du, kanskje uker, du klemte hånda mi i din, kanskje for å minne meg på at jeg ikke måtte frike. Det høres helt patetisk dumt og usannsynlig ut, ikke sant, fortsatte du, jeg mener, hallo, jeg har det helt fint, hvordan i helvete kan de si at de vet noe bedre enn meg, bare fordi jeg har litt vondt sånn av og til, herregud, folk sulter i verden, sant, og her kommer de bedrevitende jævlene og sier at løpet er kjørt, det er ingenting å gjøre, du har kanskje mat og tak over hodet, men sorry, det er game over for deg, hva faen, hvem faen tror de egentlig at de er? Jeg lot deg snakke, jeg lot deg sukke og banne og puste og stønne, jeg lot deg klemme hånda mi så hardt at det gjorde vondt. Det er jo ikke sånn at jeg er så jævla glad i livet, det vet du, men faen, hvis det skal være over så skal det vel være jeg som velger at det skal være over, jeg gidder faen ikke å høre på det de tror at de vet om meg, de vet ikke en jævla dritt om meg eller hva jeg kan gjøre.

Du ble stille og jeg kjente på kroppen din at du begynte å gråte. Jeg pustet tungt for å ikke gjøre det samme. Det gikk lang tid før du sa noe igjen, eller kanskje det bare gikk noen sekunder, jeg husker ikke. Du må hjelpe meg, sa du, det er derfor jeg forteller deg og ingen andre om dette, du må hjelpe meg, skjønner du det? Jeg svarte ikke, jeg husker ikke hva jeg tenkte, men jeg må ha forstått selv om jeg ikke forsto, jeg må ha visste hva du spurte meg om, hva du ville at jeg skulle hjelpe deg med. Jeg må faen få bestemme selv, sa du.

Jeg hadde en liste i hånden og sedler i lomma, jeg husker ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit, når jeg gikk ut av leiligheten din eller hvordan jeg kom meg derfra til dit, plutselig bare var jeg der, plutselig bare sto jeg der og stirret på etiketter og visste ikke hva jeg skulle si da en dame spurte om jeg trengte hjelp. Jeg stirret på henne og så at hun hadde blikket festet på lista jeg hadde i hånden. Skal jeg hjelpe deg med å finne det du trenger? Sa hun og smilte og nikket og forsøkte å nappe det lille arket ut av hånda mi. Nei, sa jeg fort og krøllet den sammen, jeg klarer å finne det jeg trenger selv, jeg, ellers takk. Hun ble stående og se på meg i noen sekunder før hun nikket og forsvant ut av syne. Jeg krøllet opp lappen igjen og stirret på ordene du hadde skrevet med skjelvende hender. Bare kjøp dette, sa du, resten ordner jeg selv, ok? Jeg hadde hatt lyst til å spørre hvorfor du ikke bare kjøpte det selv, det var jo ikke sånn at du ikke klarte å gå på butikken, jeg hadde sett det fulle kjøleskapet ditt da jeg satte inn melken. Jeg husker at jeg tenkte, hvorfor trenger du min hjelp og hvorfor akkurat meg?

Da jeg kom tilbake tok jeg heisen opp. Døra var ulåst, du møtte meg verken med latter eller ord, du lå på senga, fortsatt naken, med blikket i taket. Jeg la posen ved siden av deg og du satte deg opp, stirret ned i den og nikket. Takk, sa du, og jeg tror jeg husker at du smilte før du sa, sett deg, og jeg satte meg selv om jeg hadde mest lyst til å løpe. Du er den beste jeg vet om, sa du og strøk meg over håret, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før. Jeg møtte blikket ditt og i det sekundet blikkene våres møttes må omtrent tusen tanker ha gått gjennom hodet mitt samtidig. Jeg tenkte på dagen vi møttes og dagene som fulgte, på det du hadde sagt og alt det du ikke hadde trengt å si, jeg tenkte på hun andre og på han jeg møtte på Skagen i fjor, på de sinte ordene og de sinte meldingene, på sjalusien og på at du hadde ligget med hvert fall fire av venninnene mine, jeg tenkte på leiligheten jeg hadde mistet og den gangen jeg satt i dusjen og gråt i to timer, jeg tenkte på mamma og advarselen hennes, jeg tenkte på Sika og mailen hun hadde skrevet men aldri sendt. Alt slo ned i meg samtidig og jeg kjente en voldsom trang til å rive meg løs fra deg, for hvordan våget du, hvordan våget du å nærme deg nå, nå som det uansett var for sent? Hvordan kunne du legge alt til side og bare si, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før?

Du kysset meg og jeg kjente blodet bruse gjennom hele kroppen, jeg kjente sinnet og jeg kjente den forbanna kjærligheten som jeg mer enn alt annet ville undertrykke. Du begynte å kle av meg, plagg for plagg, og jeg lot deg gjøre det, jeg bare satt der, jeg bare reiste meg da du kneppet opp buksa mi, jeg bare lot det skje. De neste minuttene forsvant jeg inn i meg selv og så var det plutselig over. Du lå ved siden av meg som en svett klump av fett og hud som forsøkte å få igjen pusten og jeg er ganske sikker på at du smilte fornøyd.

Og så blunket jeg og plutselig hadde jeg alle klærne mine på igjen og jeg sto utenfor døra di. Du sto foran meg og smilte. Jeg sender deg en melding, sa du, jeg sender deg en melding og så venter du et par timer før du ringer ambulansen, ok, du skjønner det, du må vente med å ringe, men jeg gidder faen ikke ligge her å råtne, så du må ringe, ok, du må fortelle dem at du tror noe er galt og så fikser de resten. Jeg stirret på deg og jeg visste hva du bad meg om og likevel bare nikket jeg. Ikke frik ut, sa du, og ikke grin, jeg hater det når du griner, du vet det, du må bare hjelpe meg og så trenger du ikke å tenke på det noe mer, ok? Jeg husker bare at jeg nikket og så lukket du døra, så enkelt som det, døra smalt igjen og det var det.

Thursday, October 9, 2014

MARMOR


I Marmor møter vi en familie som ikke er helt som alle andre. Romanen åpner med bisettelsen til Carlas bestemor, Gudny. Mens presten snakker, tenker Carla tilbake på det bestemoren sa til henne da hun var tenåring. "Vi må stoppe den ittaljenske arven!" Løftet hun ga bestemoren den gangen fikk Carla til å fokusere på å bli bibliotekar, på bøker og kunnskap, og hun holdt seg unna kjærligheten. I løpet av romanens fire hundre sider får vi historien om Gudnys oppvekst med en brutal far og om hvordan hun giftet seg med venninnen Barbaras storebror Joakim og flyttet inn i søylehuset. Det er slik de italienske genene kommer inn, for Joakim er nemlig barnebarnet til Foro, en eksentrisk kunstner og gründer som ble igjen i Norge da faren døde og ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Marmor er en roman om slektskap og vanskelige familieforhold. Toril Brekke skriver om mennesker som skiller seg ut, som har unike evner og intelligens, men som ikke helt klarer å tilpasse seg samfunnets normer og regler. Hun skriver om familiemedlemmer som gjør hverandre vondt og som helst bare vil slippe unna hverandre. Karakterene er alle unike og godt satt sammen, med egne historier og versjoner av virkeligheten.

Jeg likte denne romanen ganske godt. For meg var det spesielt karakterene som skilte seg ut, jeg likte hvordan de var satt sammen og hvor godt Brekke fikk frem deres ulike måter å tenke på. Det jeg kanskje savnet mest i denne romanen var et høydepunkt. Jeg ventet hele tiden på at det skulle komme en eller annen sjokkerende avsløring eller at det skulle skje noe spesielt, men selv om deler av historien selvfølgelig kan være ganske spesielle, så var det ingenting som egentlig sjokkerte meg. Til tider føltes det som om jeg leste en biografi som ikke inneholdt stort annet enn en stiv oppramsing av hendelser. Likevel var det noe med romanen som grep meg og gjorde at jeg måtte lese den ferdig. Det var noe med de unike menneskene i den, historiene deres, det rare og litt uforståelige. Marmor er absolutt en roman jeg vil anbefale hvis man liker slektshistorier og unike personligheter! Terningkast 4!

(Jeg fikk denne romanen tilsendt av Aschehoug. Hvis du også vil blogge om bøker kan du melde deg på her!) 

Sunday, October 5, 2014

Lest og sett i september:

Lest:

Mio, min Mio handler om Bo 'Bosse' Vilhelm Olsson som er foreldreløs og bor hos fosterforeldre. Fosterforeldrene behandler ham dårlig og Bosse er en ensom gutt som finner glede i vennskapet med Benka og i bøker. En dag oppdager han en ånd i en ølflaske og blir ført til Landet i det fjerne. Der møter han faren sin som er konge i landet og Bosse blir prins Mio. I Landet i det fjerne går alle Mios drømmer i oppfyllelse og han lever godt helt til den dagen han får vite at det bare er han som kan bekjempe den onde ridder Kato. Mio, min Mio er nok ikke min favoritthistorie av Astrid Lindgren, men det er absolutt en bok det er verdt å lese. Historien har mange trekk som man kjenner igjen i fantasylitteraturen og den har et viktig budskap om ensomhet og å stå opp for det som er rett. Det beste med den synes jeg er den åpne slutten, at man ikke helt vet om historien er virkelig eller ikke. 4/5!


Året er 1994 og det er året da alt går galt. Sarajevo går inn i sitt tredje år av beleiring og i Rwanda starter hutuene det største folkemordet siden holocaust. Kurt Cobain skyter seg selv i garasjen. Innbyggerne i Groznyj venter på at russerne skal angripe dem en gang for alle. Og Tonya Harding får problemer med skøytene sine. Amerikanske Joseph flytter hjemmefra og ut på en benk i en park i Washington D.C. samtidig som datteren overlever et angrep på undergrunnen i London og sønnen Alan arbeider som krigsfotograf i krigsområdene i Europa og Afrika. Josephs kone Kay forsøker å holde familien sammen, men hvordan skal hun kunne gjøre det når ingenting er som det skal være? Osv. er en av de sterkeste tekstene jeg har lest noen gang. Jeg er veldig glad i Johan Harstad som forfatter og jeg har hatt lyst til å lese denne boka lenge. Den er skrevet som et skuespill og jeg føler at det er noe som gjør at den føles ekstra nær. Det er stort sett dialogene og tankene vi får innblikk i og Harstad får godt frem det menneskelige i historiene han forteller. Dette er en sånn bok jeg vil at alle skal lese, helst med en gang! 5/5!



Tori Spring liker å blogge og sove. Hun er i ferd med å fullføre videregående, men til tross for at hun har litteratur som hovedfag, hater hun bøker. Vennene hun har hatt de siste årene er i ferd med å skli bort fra henne, spesielt etter at noe skjedde med broren hennes året før. Nå er det to ting som opptar henne; Solitaire som utfører aksjoner mot skolen og gutten Michael Holden som hun ikke helt forstår hvorfor er så interessert i henne. Solitaire er en intens ungdomsroman som tar opp temaer som depresjon, seksualitet, vennskap og kjærlighet. Jeg ble veldig positivt overrasket av denne boka og jeg tror det har noe med at jeg syntes fortellerstemmen var veldig troverdig. Alice Oseman skrev det meste av denne boka da hun selv var på samme alder som hovedpersonen og det er kanskje derfor hun har klart å fange tankene til en såkalt ung voksen på en såpass god måte. Det eneste jeg trekker den litt ned for er Solitaire-delen av romanen, som jeg ikke helt klarte å tro på, men karakterene og forståelsen av ungdom er veldig imponerende. Dette er absolutt en bok jeg anbefaler! 4/5!



Elisa er fjorten år og har akkurat mistet bestemoren sin. Bestemoren etterlater seg et brev hvor hun forteller om et sted som heter Bjerkebakk som Elisa flyttet fra da hun var liten. Elisa husker ingenting fra barndommen sin på Bjerkebakk. Det eneste hun husker er den dagen hun tog toget sammen med moren og flyttet inn hos bestemoren. For å finne ut av hvem hun er og hvor hun kommer fra, rømmer Elisa hjemmefra og drar alene til Bjerkebakk. Der finner hun endelig sannheten om seg selv. Høyest elsket er en velskrevet og gripende roman om hemmeligheter og identitet. Det er andre gangen jeg leser denne romanen og jeg liker den veldig godt. Karakterene er troverdige og historien er utrolig spennende. Det beste med Høyest elsket er nok det fine språket til Hilde Hagerup, formuleringene og det mystiske. Selv om jeg liker romanen veldig godt så føler jeg at det er noe som mangler eller at det kanskje ble for mye av noe, jeg vet ikke helt, men det er i hvert fall noe som gjør at den ikke når helt opp før meg. 4/5!



Ildprøven er den første boka i en serie om Clara som oppdager at hun er en villheks. I den første boka blir vi kjent med Clara som ser på seg selv som en helt vanlig jente som ikke skiller seg ut på noen spesiell måte. En dag blir hun angrepet av en enorm svart katt og plutselig forandrer alt seg. Clara flytter til en tante hun aldri har møtt for å lære å bruke magi, men opplæring avbrytes av Kimæra som forsøker å kidnappe henne. Dette fører til at Clara settes på en prøve som avgjør hele fremtiden hennes. Jeg synes at denne boka er litt for enkel og forutsigbar. Jeg liker ideen om naturkrefter og nærheten til natur og dyr, men selve historien gir meg ingenting. Karakterene er dessuten flate og lite troverdige. Det er mulig at historien tar seg opp i de neste bøkene i serien, men jeg kommer nok neppe til å lese flere. Kanskje jeg rett og slett er for gammel for denne serien? 2/5!



Ari kan ikke svømme, men det kan Dante og det er slik de blir venner, Dante lærer Ari å svømme. De to guttene er motsetninger på mange måter. Dante er lys mens Ari er mørk. Dante er selvsikker og god til å formulere seg mens Ari er usikker og sliter med å uttrykke seg. Dante er opptatt av kunst og poesi mens Ari stort sett tenker på én ting, nemlig broren som sitter i fengsel. De to guttene finner noe de trenger i hverandre og sammen lærer de om de viktigste sannhetene i livet. Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe er en utrolig fin bok. Benjamin Alire Sáenz skriver på en utrolig fin måte og karakterene har en dybde som virker ekte. Jeg likte spesielt tankene om at mennesker alltid er i forandring, at man hele tiden vokser og utvikler seg til noe annet både på godt og ondt. Dette er en sånn bok som sitter igjen lenge etter at du har lagt den fra deg. Det eneste som trekker litt ned er at jeg syntes historien var altfor forutsigbar. 4/5!



Etter at bestefaren dør får Rune et malespann med brun maling av tanten sin. Om natten blir Rune superhelten Brune som sniker seg rundt med malingsspannet i hånden og hevner seg på de store guttene som plager ham på dagtid. Sammen med vennene Atle og Åse som også blir superhelter om natten tar de igjen mot de som plager dem. Brune er en barnebok om savn, vennskap og om å ha mot til å ta igjen. Boka er skrevet med et morsomt og oppfinnsomt språk og tar opp temaer det er lett å kjenne seg igjen i. Det er på mange måter en god barnebok, men for meg når den ikke helt opp, jeg føler at det er noe som mangler, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. 3/5!






Sett:
  • Pretty Little Liars, sesong 2-5
  • Her
  • The Maze Runner (kino!)
  • Angus, Thongs and Perfect Snogging
I september så jeg nesten utelukkende på Pretty Little Liars og jeg kom meg gjennom alle sesongene, så nå må jeg vente like lenge som alle andre på fortsettelsen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hekta på denne serien, men når jeg hadde sett én sesong så klarte jeg ikke å la være å se resten. Det ble bare én kinotur denne måneden, men det var en veldig bra opplevelse. Personlig syntes jeg The Maze Runner-boka var ganske dårlig, men filmen likte jeg veldig godt! 

Hva leste og så du på i september?

Thursday, October 2, 2014

Hvor jeg er nå


Dagen min starter som regel rundt halv ni selv om jeg er altfor trøtt og ikke har sovet nok, selv om jeg  som regel legger meg før midnatt, sovner jeg sjelden før klokka er to-tre. Etter en dusj spiser jeg frokost, rundstykker og nutella og juice, og jeg ser på nye episoder av serier jeg følger med på, for jeg klarer aldri å vente, gikk det en ny episode av criminal minds kvelden før så må jeg se den med en gang, med unntak av de dagene jeg må tidlig på universitetet. I mitt fjerde år som student har jeg enda ikke funnet ut av hvordan man blir kjent med andre studenter, så dagene blir ofte lange, ofte ensomme, og ofte vanskelige å forholde seg til.

Fra omtrent klokka elleve gjør jeg et forsøk på å studere, jeg leser om retorikk eller grammatikk og skjønner halvparten, noen ganger litt mer, jeg forsøker å pugge, men ender som regel bare opp med å skrive halvhjertede notater. Så langt i semesteret har jeg klart å henge med og har stort sett lest alt jeg skal, men har jeg lært noe? Jeg vet ikke, noe har nok gått inn, men det meste må jeg repetere med en gang jeg får tid, men når blir det, uka før eksamen? I helga da jeg er for lei og sliten? Motivasjonen er ikke helt på topp nå som høsten har kommet for fullt, alt er et ork, og frustrasjonen øker. Hvorfor studerer jeg dette igjen? Hva skal jeg med dette? Kaster jeg bort enda et år? Hvordan skal jeg klare dette? Har jeg valgt feil? Hva er det egentlig jeg vil?


Jeg går turer, som regel litt for langt, som regel når jeg er litt for sulten eller litt for frustrert, jeg går litt for fort eller litt for sakte, avhengig av humøret, må av og til stoppe opp for å se meg rundt, ikke fordi jeg egentlig har gått meg bort, men fordi jeg trenger å minne meg selv på at ingenting er så ille som jeg tror det er. Denne høsten har så langt vært sol sol sol og det hjelper, sola får meg til å smile selv når jeg ikke har noe spesielt å smile av. Det hjelper også at alle andre virker glade og fornøyde, selv om det noen dager får meg til å føle meg ekstra ensom, på slike dager holder jeg meg som regel uansett hjemme. Jeg er kanskje hjemme litt for mye, men det føles trygt, og hvis jeg ikke har noe annet, så har jeg i alle fall tryggheten.

Bøker har vært viktig for meg så lenge jeg kan huske, men de siste par årene har de begynt å bety alt. Jeg tenker på bøker hele tiden og jeg leser hele tiden, kjenner hvordan frustrasjonen øker i meg hvis jeg bruker mer enn et par dager på en bok, vil lese alt med en gang og suser gjennom dem. Av og til er jeg redd for at jeg ikke nyter dem nok, at jeg bare buser gjennom uten å få med meg noe, men jeg vet at det ikke stemmer. Hver eneste bok gir meg noe, en flukt, og hver bok gir meg nye tanker, nye inspirasjoner, en ny vilje. Boksamlingen min vokser i størrelse hele tiden, jeg kjøper nytt og jeg kjøper brukt, jeg kjøper alle mulige slags bøker, jeg får til og med noen bøker sendt til meg gratis, og snart knekker nok bokhylla mi sammen, selv om jeg nå har begynt å stable dem andre steder, på nattbordet og på gulvet, kanskje i vinduskarmen etter hvert. Det er noe trygt ved å ha så mange historier og verdener jeg når som helst kan rømme inn i.

Når noen spør meg om hvordan jeg har det vet jeg aldri hva jeg skal svare, for jeg har det jo ikke så ille? Jeg har det jo greit? Jeg vet bare ikke om greit er bra nok og om bra nok er bra nok, eller om jeg på et eller annet tidspunkt må bryte ut av alt dette og finne noe annet, en annen vei kanskje. Jeg vet ikke, jeg har ikke tid til å tenke så mye på det heller, for nå må jeg lese om substantivfraser og subjektsledd.