MINE FEM ÅR SOM FAR

"Jeg la begge armene rundt henne og avbrøt ikke kysset, men var i dette kysset med hele meg, og hun var i det med hele seg, og alt vi kom til å lengte etter var i det kysset."

Mine fem år som far er Bjarte Breiteigs første roman, men han har tidligere gitt ut de tre novellesamlingene Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). For den første novellesamlingen ble han tildelt Aschehougs debutantpris og han har senere fått flere andre nominasjoner og priser for tekstene sine.

I romanen Mine fem år som far møter vi Martin som er gift, har to barn i barnehagealder og bor sammen med dem i barndomshjemmet som han har arvet og pusset opp. Han er deltagende, følsom og tenksom, og tar på seg mer enn sine påkrevde plikter hjemme. Hverdagen er preget av bleieskift, arbeid og Martins hemmelige møter med ekskjæresten Lillian og datteren hennes Selma. En ettermiddag ringer politiet på døra. De vil snakke med Martin fordi fire år gamle Selma kan ha blitt utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gjennom romanen får vi innblikk i Martins indre og ytre liv og etter hvert får vi svar på om det virkelig bor en overgriper i den tilsynelatende vanlige tobarnsfaren. Romanen tar tak i en overgripers logikk og rettferdiggjøring av egne handlinger.

"Jeg går videre inn i den mørke stua og setter meg i sofaen, uten å ta av meg verken jakke eller sko, og jeg tenker: Jeg er førtifem år. Og jeg tenker: Er jeg over halvveis? Og jeg prøver å la tida gå. Jeg prøver å la tida gå."

Historien i romanen kan ikke beskrives som stort annet enn ubehagelig, det er noe hverdagslig over det, men man merker hele tiden at det er noe mørkt som foregår i bakgrunnen, det er noe som truer. Breiteig skriver troverdig, han ser og forstår historien fra mer enn én side og det kommer tydelig frem selv om romanen fortelles fra Martins synsvinkel. Det er det alminnelige, det vanlige liv som står i fokus, Martin er bare en helt vanlig mann, men det ligger noe i han som han ikke helt vet hvordan han skal kontrollere. Breiteig går dessuten inn på flere politisk ukorrekte temaer, som for eksempel når Martin påstår at det ikke er selve overgrepet som skader barnet mest, men prosessen etterpå. Det er først når de voksne forteller barnet at det som har skjedd er galt, at barnet føler frykt og skam, sier Martin. Barnet ser ikke det gale før den voksne peker på det. Hvis det ikke hadde blitt tatt opp senere, hvis barnet ikke måtte gjenta det som hadde skjedd igjen og igjen foran fremmede, så ville ikke barnet tatt noe skade av det som skjedde, det ville bare ha blitt et fjernt minne, og kanskje ikke engang et vondt minne. På denne måten går Breiteig inn i den mulige overgriperens tankegang.

"Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?"

Romanen er mer enn noe annet et personportrett. Karakteren Martin utforskes og tolkes. Martin fremstår først og fremst som en god far, han tar seg tid til barna sine og er opptatt av at de skal ha det og gjøre det bra. Sammenlignet med kona, Gina, som tar mer avstand fra barna, har Martin en sentral rolle i barnas liv. Ved siden av denne sympatiske siden preges han av mange vonde og motstridende tanker, det er noe i han som han kanskje ikke helt forstår selv. Lengselen etter å være en som kan skrive og drømmen om å bli forfatter gjør at han søker mørket. Han anser nemlig mørket som en nødvendighet i det kreative arbeidet. Han har dessuten svært høye tanker om seg selv og setter det han selv skriver så høyt at det rører han til tårer. Likevel preges han hele tiden av usikkerhet og frustrasjon over at han ikke får det helt til. Det er kanskje derfor det mørket i han vokser, han søker etter noe mer, han ønsker å være noe mer, han ønsker at virkeligheten skal stemme med det bilde han har av seg selv.

"Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke, og jeg satte opp farten og så den mørkhårede stavre seg ned trappene mot en fotgjengertunnel, klønete med krykkene. Jeg visste med det samme at det var her jeg skulle ta ham."

Mine fem år som far er en roman om en overgripers virkelighet og logikk. Det er et forsøk på en forklaring på hvordan noe sånt kan skje, men det er langtifra et forsvar. Breiteig viser hvor lett det hverdagslige og gode kan slå sprekker og hvordan alt ikke alltid er som det virker. Han går inn i en persons indre og beskriver de varierte og motstridende tankene ett og samme menneske kan ha. Martin vil ikke gjøre noen noe vondt, men han gjør det likevel. Personlig synes jeg Breiteig treffer veldig med sin roman, han klarer å fortelle en vond og vanskelig historie på en god og troverdig måte. Selv om jeg til tider følte at det var direkte ubehagelig å lese, så klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Breiteig skriver rett og slett så godt at man rives med og dras videre. Det ligger så utrolig mye i romanens tre hundre sider at jeg er ganske sikker på at man kan lese den mange mange ganger og få noe nytt ut av den hver gang.

"Og jeg tenker at hvis noen har tatt denne guttens smil, så er det ikke meg, for jeg har gjort ham så mye mer godt enn vondt; og det han er blitt fratatt, er noe langt viktigere enn smilet, for det er nettopp det han aldri i verden skulle ha blitt fratatt: sin egen far - en far som bare ville ham godt og fortsatt vil det." 

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)