don't let me tumble away into the throws of the shadowy bay

Det var en tid da jeg hatet deg. Hatet den du var, den du er, det du gjorde mot meg, det jeg lot deg gjøre, det at du aldri egentlig spurte meg om det gikk bra, kanskje fordi du ikke visste at det gikk dårlig. Av og til hadde jeg lyst til å skrive til deg, skrive lange sinte brev, jeg skrev noen også, brev på papir, mailer, tekstmeldinger, men jeg sendte dem aldri, krøllet dem bare sammen eller slettet dem, lagret dem i en bortgjemt mappe, brettet dem sammen og lot dem ligge i en skuff eller blant sidene i en dagbok. Jeg hadde så mye sinne i kroppen, ren aggresjon som jeg ikke klarte å få ut. Det kan ikke bare ha handlet om deg, det var mye annet jeg var sint for også, men du var et fint samlingspunkt, det var så lett å bare legge all skyld på deg, legge alt det vonde et sted, samle det, samle tankene, og hvis noen spurte kunne jeg bare si at det var deg, det var du som gjorde meg så sint, du som gjorde meg så vondt. Men det som kanskje gjorde meg aller mest sint var det at du ikke visste at jeg var sint, at du gikk hver eneste dag uten å i det hele tatt tenke på meg, at du kunne le og flørte og forelske deg uten at minnet om meg blandet seg inn. Jeg var aldri en del av deg, aldri en del av dine tanker, på det meste var jeg en distraksjon, noe som kunne underholde deg i en time eller to. At du tok en del av meg og beholdt den, visste du ingenting om. At jeg satt igjen med dette sinnet og følelsen av at jeg ikke betød noe som helst, at jeg bare var noe du kunne bruke. For deg var det tydeligvis helt utrolig enkelt. Kanskje lot du bare som om det aldri skjedde, kanskje forsto du ikke egntlig hva som skjedde, kanskje har du glemt det hele for lenge siden. Jeg pleide å hate deg for det, jeg pleide å håpe at noe vondt skulle skje deg bare så du skulle føle litt av det samme som jeg følte. Jeg ville at noen skulle trampe på deg, trykke deg ned, få deg til å føle deg ubetydelig og liten. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg vet ikke om jeg gjorde det til noe større enn det var, om jeg husker feil, om jeg kanskje bare trengte noen å hate, noen å være sint på. Kanskje frustrasjonen og sinnet hadde vokst i meg lenge uten at jeg hadde merket det og at du bare var den siste dråpen som fikk alt til å renne over. Jeg klarer ikke lenger å hate deg, men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt er sint, jeg er fortsatt ganske forbanna, men innerst inne vet jeg nok egentlig at du aldri mente å gjøre det du gjorde.

♡

Jeg kunne ønske vi hadde spist flere is sammen, at vi hadde lest flere bøker i samme rom, at vi hadde ledd mer, at vi hadde gått flere turer i sola eller i regnet, at du hadde sagt flere teite ting som fikk meg til å himle med øynene, at du hadde passet på meg litt mer, at jeg hadde grått mer eller mindre eller ikke i det hele tatt, at vi hadde snakket om flere teite ting når vi ikke fikk sove, bare litt til før det tok slutt.

♡

En ting er å forlate noen, noe annet er å bare dra. Du trodde at jeg sov, selvfølgelig trodde du det, og du dro lydløst på deg underbukse og sokker, jeans og den krøllete skjorta, gikk med forsiktige skritt over gulvet og åpnet døra, så utrolig forsiktig, jeg så på deg med det ene øyet halvveis åpent, glimtvis, og så lukket du døra bak deg, forsvant ut i gangen hvor jeg så vidt hørte at du låste opp døra og kom deg ut, jeg tror ikke du engang tok på deg skoene først og jeg ble liggende og se for meg at du sto nede i oppgangen og knyttet lissene. Da jeg endelig satte meg opp og kikket ut av vinduet så jeg bakhodet ditt noen meter ned i gata, bustete og virrende, og over veien med trafikklyset før du ble borte. Før eller senere må du ha oppdaget at du hadde glemt lommeboka, men du kom aldri tilbake for å hente den, den ble bare liggende på nattbordet som en slags ekkel påminnelse om det som kunne vært.

♡

Jeg ønsket meg det vonde. Det er den ærlige, jævlige sannheten. Jeg ønsket meg det som var vondt, jeg ville hyle og skrike og kalle deg en dritt, jeg ville slå og bite og rive deg i stykker. Jeg ville kjenne at hjertet knuste i tusen små biter. Jeg ville skrive lange, bitre tekster om deg, fylle dagboksider med sinte, vonde ord. Men du var ikke en dritt, du var det beste som hadde skjedd meg. Det var jeg som var dritten, jeg som var møkka, jeg som knuste hjerter og jeg som sa ting jeg kanskje ikke helt mente, for det var det jeg ville ha, jeg tenkte at det dramatiske, det overdrevne og fanatiske var det som gjorde livet til et liv, hva slags menneske ville jeg være hvis jeg ikke var bitter, såret, redd og alene? Hva skulle jeg skrive om hvis ikke hjertet mitt var ødelagt, hvis jeg ikke hadde noe jeg måtte bygge opp igjen? Hva skulle jeg komme tilbake til hvis jeg aldri forlot noe? Den dagen jeg gikk for langt lukket du deg bare inne og nektet å slippe meg inn, bare dra, sa du, dra, jeg tror det er best, jeg skjønner at du ikke vil dette. Jeg tenkte at ordene gjennom døra skulle slå meg i ansiktet, at jeg skulle miste pusten og hulkende be deg om tilgivelse, men alt jeg følte var tomheten, det var bare tomt og oppbrukt og borte og jeg klarte ikke å huske når jeg hadde begynt å elske deg eller hvorfor jeg plutselig sluttet med det.

♡

Hun var myk på alle de rette stedene. Hun var en varm bølge som jeg var uendelig redd for å drukne i den. Hun var den første, min første, og så var hun den eneste. Det begynte med lange blikk på pauserommet, fortsatte med å holde latteren inne når vi begge tenkte det samme. En dag satte hun seg bare ned ved siden av meg og begynte å snakke som om vi alltid hadde snakket sammen, som om vi kjente hverandre ut og inn og bak og fram. Jeg ble dratt inn i løpet av et sekund og jeg nektet å gi slipp, kunne ikke, ville bare ha mer mer og mer og så enda litt til. Hun var en sang jeg ikke kunne overspille, hun var en lang varm dusj og hun var den første varme vårdagen. Det er for godt til å være sant, tenkte jeg, men sa det aldri, lot henne bare ta over, lot henne styre og ordne og passe på, og det var som om jeg endelig kunne puste, som om jeg hele livet hadde gått med noe tungt på skuldrene som endelig var blitt borte. Jeg kunne ha skrevet en bok om henne, en bokserie, tjue bind og flere tilleggsverk, jeg skulle ha skrevet henne ned, lagret henne i dokumentarkivet, men det gikk for fort, jeg hadde ikke tid, rakk ikke å summe meg, og en dag var hun plutselig bare borte.

// love me like you do //