Tuesday, December 1, 2015

Til papirkurven

vi soler oss i måneskinn og løper gjennom natten. over trærne vokser himmelen, vi møter hverandre mellom røttene. jeg har aldri klart å forstå om det er bedre å være levende eller død. i lyngen finner vi glitrende diamanter, du finner deg selv. regnet synker oppover og samler seg i groper, klare til kamp mot seg selv eller naturen, ingen husker lenger hva de kjemper for. vi klatrer over hauger og sovner mellom drømmene.

* * *
kom
kan vi ikke bare
fortsette oppover

kan vi ikke bare
legge oss ned her i gresset

se på himmelen
og late som om vi kan være en klisjé

kan vi ikke bare legge alt bak oss
sånn som vi gjorde da vi var små

kom da


* * *

mellom linjene ligger ordene som er for store til å bli skrevet ned, på linjene står halvparten av det jeg mener

* * *

gjennom natten åpner du opp de gamle sårene, river av skorper, lar blodet flyte, legge seg som flekker på lakenet, trekke gjennom til madrassen, minnene stikker som kniver, glir gjennom huden og åpner nye sår.

* * *

jeg kveles av høsten, den ligger over meg som en tung dyne når det er for varmt i rommet, egentlig pleide jeg å elske denne årstiden, men så skjønte jeg plutselig at det var akkurat litt for mørkt og at jeg ikke egentlig kan se hvor jeg går

* * *

jeg lå på magen ved siden av deg i senga og du snakka om månen og universet og om vannet på mars, men jeg hørte ikke etter for jeg orket ikke å være en del av en sånn klisjesituasjon, jeg lyttet bare til stemmen din som liret av seg med fun facts og ting du egentlig ikke hadde peiling på og jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle bli fascinert eller imponert, men jeg ble bare irritert, ville si at jeg egentlig bare ville sove, men jeg kunne jo ikke det

* * *

Hun er omringet av ulver. De snerrer og glefser og knurrer hele natten gjennom. I mørket ser hun bare øynene deres, av og til små glimt av hvite tenner. Den varme pusten deres slår henne i ansiktet. Hun kryper sammen og gjør seg så liten som mulig, holder øynene åpne i frykt for at de skal gå til angrep med det samme hun lukker dem. De beveger seg ikke, står i en ring rundt henne, truende, ventende. Hun klarer aldri å telle hvor mange de er. De forsvinner like gradvis som mørket. Lydene blir svakere, pusten kaldere og plutselig er de borte.

* * *

det er sånne ting som dette jeg husker: hvordan håret ditt la seg tett inntil ryggen din etter at du hadde badet, hvordan huden din ble rynkete fordi du hadde vært i vannet så lenge, smilehullene som du pleide å skjule med hendene, hvordan du løfta bare det ene øyebrynet hver gang jeg sa noe dumt, hvordan du tok tak i hånda mi og dro meg ut i vannet igjen når vi hadde blitt litt for varme og tørre.

* * *

også skjønner jeg plutselig at jeg er en av de største løgnerne selv om jeg ikke helt vet hvem det er jeg juger til eller for, vet bare at jeg har glemt sannheten et sted langt bak meg og at jeg har kommet til et punkt der det føles som om det er for seint å snu

No comments:

Post a Comment